Teateret symboliseres med to masker, en trist og en glad. I dette ligger tanken om å ta vare på det tragiske i komedien og det lystige i tragedien, nærmest som et premiss for scenekunsten; Teateret speiler vårt tragikomiske liv.
I bunn og grunn er det ikke noe som helst gøy med Jeppe: En middelaldrende eks-soldat med middels godt utrustet intellekt, et stort alkoholproblem og lite penger. Han blir hundset av sin kone og bærer på en gnagende tvil om barna er hans egne. I tillegg blir han offer for en skikkelig drøy spøk. Men nettopp fordi Jeppe på Berget er så dypt tragisk, er det også veldig vittig. En ekstrem versjon av noe sannsynligvis alle kan kjenne seg igjen i – å slite med å få til livet sitt.
[ Ekte historier om ekteskap som blir giftige ]
Demoner
Forventer du Jeppe på Berget i kjent komedie-stil, blir du mildt sagt overrasket i Christian Lollikes regi. Her er harselas over en drukkenbolt, byttet ut med eksistensielt drama om en krigsveterans traumer.
«Hvorfor drikker Jeppe?» er et spørsmål som ofte stilles til klassikeren. I Lollikes oppsetning får vi et tydelig svar på nettopp det. Eindride Eidsvold er sjuskete tilredt både fysisk og psykisk i rollen som Jeppe. Demonene fra krigen herjer i sinnet hans. På sitt mest eksplisitte kommer det til uttrykk ved å la mennesker han har drept i krig, hjemsøke han på scenen.
Det blir raskt tydelig at dette ikke er en oppsetning som fisker etter latter eller spiller opp om Holbergs muntre replikkveksling. I stedet hviler det noe mørkt og dystert over tolkningen fra start til slutt.
Resultatet er en forestilling som nærmest seiler under falskt flagg som komedie
— Kjersti Juul
Outrert
Oppsetningen er ikke satt til en bestemt tid, selv om mye hensetter en til den moderne verden. Samtidig glir anakronismene inn som en naturlig del av handlingen. I den hippe, minimalistiske baren får man et glass brennevin til en skilling. Selv når Jeppe narres av baronen og hans hoff, våkner opp i silkeseng og tror han har kommet til himmelen, er tragediemasken tredd godt ned over stykkets kanskje mest morsomme scene.
Scenograf og kostymedesigner Katrin Bombe smeller til med en djevelsk, outrert baron, et hoff kledd opp i sadomasochistiske kostymer og en scenografi som bringer assosiasjonene til Dr. Mabuses skrekkabinett. Med et så ekspresjonistisk uttrykk, kommer også komikken mer i skyggen. Legg til noen scener med dyster, dundrende teknomusikk, onanering i takt og skytemassakre – det som blir igjen av komedie er så bekmørkt at man mest ler stille inni seg.
Original vri
Det er ikke ett kjedelig øyeblikk i denne versjonen av «Jeppe på Berget», men det er heller ikke spesielt morsomt. Jeg savner en regi som i større grad ser verdien som ligger i den forløsende latteren, som ikke lar tragedien gjennomsyre komedien til fulle. Når så gode komedieskuespillere, som Eindride Eidsvold, Olav Waastad (baron) og Bartek Kaminski (lakei), ikke får slippe mer til, føler man seg nesten litt snytt.
Trine Wiggen får på sin side mye ut av rollen som Nille. Her er hun ikke bare utro mot Jeppe, men livnærer seg som prostituert. Mer apatisk og «nummen» enn sinna.
Resultatet er en forestilling som nærmest seiler under falskt flagg som komedie. En original vri på det 300 år gamle stykket og spørsmålet det stiller; hva gjør vi med de som ikke lever opp til samfunnets normer og krav? I Lollikes bekmørke verden blir outsideren Jeppe, den mest normale av alle.
---
Teater
Jeppe på Berget
Av Ludvig Holberg
Bearbeidet av Christian Lollike og Njål Helge Mjøs
Regi: Christian Lollike
Scenograf og kostymedesign: Katrin Bombe
Maskør: Nina König
Lysdesign: Martin Myrvold
Lyddesign: Bendik Toming
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
