Det er noe helt særdeles egenrådig ved «Missa solemnis». Den er på sett og vis utenfor sin tid. Det er musikk som kunne vært skrevet på en romstasjon – den har ingen forgjengere og egentlig heller ingen etterfølgere.
Og likevel erobrer Beethoven så mange nye territorier at det er plass til hele beboere av yngre komponister. Vi ville ikke bare vært fattigere uten «Missa solemnis». Sannsynligvis ville vi vært dummere. Det er et nådeløst demokrati, hvor hver note toner ut i en musikalsk frihet som verden ikke har hørt maken til.
Det var en gedigen framførelse torsdag kveld – ingen nevnt, ingen glemt. Et samkjørt, og tydelig fokusert solistteam, et kraftfullt kor og et orkester i toppform. Alt drevet fram av dirigent Klaus Mäkelä, med smekkfull sal og 3.000 trampeklappende tilhørere. Når dette drivet – som i mange framførelser ikke er der – er den store messen som en inntørket ørkenvandring.
Tatt av hendelsen
Vi satt der, tatt av hendelsen. For hver framførelse av «Missa solemnis» er en særdeles hendelse. Den er sjelden spilt, den er krevende for selv de beste musikere og sanger – og for oss som hører. De overveldende massene av toner smøg fram og tilbake og mellom hverandre.
Beethoven var døv på den tiden han skrev den, en kan tenke at det er en døv manns verk. Men analyser det, og du vil finne en logikk av edelt merke. Sånn ble det spilt denne kvelden.
Det har vært en akademisk idrettsgren å prøve å finne ut om Beethoven var troende. Det er en stusslig disiplin
— Olav Egil Aune
Personlig teologi
Det har vært en akademisk idrettsgren å prøve å finne ut om Beethoven var troende. Det er en stusslig disiplin. Hvem kan tro at han ikke på ett eller annet vis – sikkert med hans egen personlige teologi – trodde på en skaper som hadde tilgivende kraft. «Missa solemnis» kunne ikke hørt sånn ut, hvis ikke.
Som kjent, messen er en eneste stor bønn.
Man kan trygt si at mange typer musikk utløser forskjellige ting i oss og har nettopp denne befriende innvirkning på det underbevisste. Men ingen har dette i så høy grad som Beethoven. Ensom blant musikerne visste han hvordan han skulle uttrykke disse innerste av våre hemmeligheter og dermed vekke utallige ekko i sjelen.
Skjer i påsken
Messen forholder seg til evangeliene, og den – og evangeliene – kan ikke stanses. Den storheten tror jeg Beethoven så, om enn på uteologisk vis. Det er nesten uunngåelig å tenke slik. Og det er nettopp det som skjer i påsken: Man kan aldri fortelle historien ferdig, for den «begynner» forfra igjen, så snart siste ord er lest. Den gjentar seg og gjentar seg gjennom historien.
Påskens budskap gir oss lov til å tro på at vi er i Guds hånd, enten vi lever eller dør. Det kan jo enhver komme og si. Ja. Og nå har også Beethoven sagt det. Messen gjentar alle Guds løfter. Du skriver ikke en messe av slikt kaliber uten at du er med på det.
---
Oslo Konserthus
Ludwig van Beethoven: Missa solemnis
Jacquelyn Stucker (sopran), Melis Jaatinen (alt), Stanislas de Barbeyrac (tenor), Cody Quattlebaum (baryton)
Oslo Filharmoniske kor, dir: Øystein Fevang
Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Klaus Mäkelä
Torsdag 30. og fredag 31. mars
---
