Heddadagene er en unik mulighet til å få med seg teater fra andre scener i landet. Blant mylderet av forestillinger som går av stabelen i Oslo i midten av juni, er Markens grøde fra Trøndelag Teater.
Med denne oppsetningen bryter teateret med sitt eget prinsipp – «Hamsunfri sone» – som de erklærte ved 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel i 2009.
Bak forbudet ligger vissheten om Hamsuns nazisympatier og rasistiske tilbøyeligheter i kontrast til tidligere teatersjef ved Trøndelag Teater, Henry Gleditsch. Teatersjefen ble drept av den tyske okkupasjonsmakten i 1942, etter å ha brukt scenen til ytringsfrihet og protester mot nazistene.
Når boken som ga Hamsun Nobelprisen i 1920 nå likevel settes opp, viser det en vilje til å skille kunstnerskapet fra kunstneren. I kraft av sin tilblivelse slår forestillingen et slag for å dyrke ytringsfriheten, snarere enn å kontrollere den.
Nedtonet hets
Forestillingens mørke klangbunn blir tydelig helt fra stykkets start. Skuespillere med dramatisk sminke kledd i mørk fløyel med gulldekor, bringer en nærmest gotisk stemning til scenen. Mønstrede tekstiler velter ned fra veggene, mens spillet mellom lys og skygge blir del av scenografien.
Skuespillerne setter seg på hver sin stubbe og begynner å fortelle historien om nybrottsmannen Isak og Inger med hareskåret, som sammen skaper et liv i nord og utvikler gården Sellanrå fra en enkel jordgamme til et gårdsbruk.
---
Teater
Markens Grøde av Knut Hamsun
Presentert av Trøndelag Teater
Centralteatret, Heddadagene
Regi: Fredrik Hannestad
Medvirkende: Madalena Sousa Helly-Hansen, Håkon Mathias Vassvik, Marianne Meløy, Isak Holmen Sørensen, Marina Popović
---
Romanen første setninger, der fortelleren undres over hvem som har tråkket opp den lange stien over myrene og inn i skogene, fremføres i en repetitivt ordveksling mellom skuespillerne: Det er mannen, mennesket – og så kom dyrene – og så begynte en og annen lapp å snuse stien opp.
I Markens grøde ligger muligens et potensial for ny innsikt i klima- og miljøkrisen
— Kjersti Juul
Bokens noe provoserende åpning, tones ned i den videre forestillingen. Kanskje ligger også tanken der om at det ikke er Hamsun som ytrer samehetsen – men karakterene. De kan leve sitt eget liv, uten at forfatteren tas til inntekt for det samme.
Et odd univers
Naturen er ikke ubebodd. Isak og Inger møter motstand fra samisk tilstedeværelse. Etter hvert sniker også «sivilisasjonen» seg innpå tilværelsen i ødemarka.
Det gjøres ingen forsøk på en naturalistisk fremstilling av dette, i stedet har Markens grøde blitt ett odd univers med en eksperimentell spillestil. Trøndelag Teater har nemlig hyret inn Verk Produksjoner, når de tar tak i klassikeren. Et teaterkompani som er kjent for burleske, vanvittige og poetiske forestillinger.
Der Hamsun skildrer den ordfattige mannens opplevelse av arbeid, kjærlighet og alderdom med sterk innlevelse, tegner teaterkompaniet en annen kontrakt med publikum – fjernt fra det psykologisk realistiske scenespråket.
Uklart
Jeg har sansen for premissene vi må være med på: Når Inger blir gravid, fester hun på seg en løsmage. Når Isak arbeider på gården, er det med abstrakte illustrerende bevegelser i løse luften.
Der det kreative «fattigmannsteateret» fenger, skurrer spillestilen
— Kjersti Juul
Der det kreative «fattigmannsteateret» fenger, skurrer imidlertid spillestilen. Her er skuespillerens evne til fortolkning og innlevelse kastet over bord, til fordel for mer eksaltert replikkføring, overtydelig diksjon og forvirrende mye roping. I stedet for å leve seg inn i historien, blir man som publikummer tvunget inn i en analytisk tilnærming til scenefortellingen, som ikke er like lett å få tak på.
I Markens grøde ligger muligens et potensial for ny innsikt i klima- og miljøkrisen. Romanens spenning mellom selvberging og kapitalisme, er som et ekko av samtidens mest brennhete debatt. Men dette når aldri helt over scenekanten.
I stedet får vi en fascinerende, men sprikende forestilling som hadde vært tjent med noen klargjørende innstramminger.
