Med sorg åpner det seg for mange et mørke, som gir følelsen av å miste kontrollen.
Spørsmålet mennesker i en slik livsfase brytes mot er eksistensielt – kan jeg klare det? For hovedpersonen i Jeg løper blir løpingen et verktøy og en redning for livet som etterlatt.
En time etter at respiratoren til hans kreftsyke datter er slått av, begynner han å løpe. Ikke som en flukt, men som et rom for frihet og fred. For midt i tapet, sorgen og sinnet over livets urettferdighet, føler han seg lett og fri. I hvert lille øyeblikk beina ikke berører bakken, er han vektløs. Han kan puste. Kanskje kan han også komme nærmere sin avdøde datter.
Smertefullt nævær
På den ellers nakne scenen står en tredemølle. Gjennom den påfølgende 1 time og 15 minutter lange forestillingen løper skuespiller Henrik Bjelland med et smertefullt nærvær i tekstformidlingen, som treffer rett i hjerterota.
Stykket er basert på den danske journalisten Anders Legarth Schmidts egne opplevelser og erfaringer med å miste et barn. I 2013 døde hans seks år gamle datter Ellen av leukemi. Gjennom bloggen «Jeg løper» i Politiken skrev han en periode om tapet og tiden etterpå, som siden har blitt til bok. Når dramatiker Line Mørkeby tar den vonde historien til teaterscenen har det blitt en rystende, mørk monolog der du også skimter lyset i andre enden av sorgarbeidet.
Klaustrofobisk sorggruppe
Med sans for poesi så vel som mot til å gå inn i de mer pinefulle detaljene, dras vi med på en ny tidsregning der livet nullstilles i det datteren dør. Scenefortellingen pendler gjennom tilbakeblikk fra tiden Ellen levde, under betegnelsen «dag minus xx», mens tiden etterpå blir beskrevet som «dag pluss xx». En både effektiv og emosjonelt gripende måte å dra publikum inn i handlingen på.
Jeg løper tydeliggjør hvordan sorgen setter seg i kroppen og leves ut i hverdagen. For hvis ikke sorgen er i kroppen, hvor er den da? Vi bærer den med oss. For hovedpersonen blir stillstand en umulighet.
Med en fysikk som aldri hindrer innlevelse i teksten, til tross for intens aktivitet, drar Bjelland oss inn i de ulike situasjonene så vi kjenner det på kroppen. Som opplevelsen av å sitte blant andre sørgende foreldre. Hvordan et fat med nøtter og jordbær går rundt i sorggruppen, mens han selv føler seg sykere og sykere. Han trengte ikke å snakke med fremmede foreldre. Han trenger å løpe.
---
TEATER
«Jeg løper»
Av Line Mørkeby
Presentert av Haugesund Teater
Regi: Ane Skumsvoll
Lysdesign: Ole Frederik Melhuus Olderkjær
På scenen: Henrik Bjelland
Spilles på Trikkestallen i Oslo under Heddadagene.
---
Vrede
Bjelland formidler monologen med en dempet tilstedeværelse, der vi aner de voldsomme følelsene mer enn å bli vitne til dem; ropene, skrikene og raseriet, maktesløsheten over sykdom og den hemningsløse vreden som lurer like under huden.
Gjennom løpingen blir han renset og får krefter til å leve videre. Det er en form for meditasjon, der du må finne rytme og flyt. Mørkebys tekst gjør det tydelig hvor uvant sorgarbeid er. I et samfunn der døden og sorgens rolle har en tendens til å fortrenges, kan det å ta på seg joggeskoene være inngangen til et tilhelingsforløp som fungerer.
Bjelland formidler monologen med en dempet tilstedeværelse, der vi aner de voldsomme følelsene mer enn å bli vitne til dem; ropene, skrikene og raseriet, maktesløsheten over sykdom og den hemningsløse vreden som lurer like under huden
De overlevende
Regissør Ane Skumsvoll har klokt nok valgt fordypelse fremfor fortolkning. Det har blitt et stykke som treffer alle aldre, uavhengig av hvilken livssituasjon man befinner deg i, glade som sorgfulle. Mer enn død, smerte og sorg, handler det om kraften til å leve videre med de som fortsatt er her. Å verdsette det man har.
Ellen har også en lillesøster. At hun først blir navngitt ved stykkets slutt, når hovedpersonen er i stand til å se mer enn eget savn, setter et sterkt punktum for en gripende god forestilling.
Mer enn død, smerte og sorg, handler det om kraften til å leve videre med de som fortsatt er her
