Ja visst gör det ont när knopper brister. Ordene fra Karin Boyes ikoniske dikt kommer til meg mens jeg samler inntrykkene fra M. Seppola Simonsens nye bok. Først ser jeg ikke sammenhengen, men så blar jeg tilbake til bokas første side.
Alt åpner med et eple. Lik et atom som spaltes, skildrer noen få ord den distinkte sensasjonen av å dele et eple i to med hendene. «Kjøttet og skallet splittes / frøene faller fri». Dette med frø, både som spor etter noe forut, og som håp om noe nytt, viser seg å være vesentlig i den videre reisen gjennom teksten.
Reisen er imidlertid ikke begrensa til tekst. Boka gir en følelse av å vandre inn i et landskap som åpner seg mer og mer jo lenger inn du kommer. Inn i et ungt og lovende forfatterskap, men også inn i poesiens språk hvor frø får falle fritt.
[ Ber teatrene respektere litterære verk ]
Det kan ikke være lett å følge opp hvilken som helst førstebok, og når man attpåtil premieres med Tarjei Vesaas’ debutantpris, slik M. Seppola Simonsen ble for Hjerteskog // Syđänmettä (2022), kommer et større press. Likevel framstår Den tredje som ei bok som har vært i emning lenge. Sjøl om et ungdommelig håp og sinne skinner gjennom sprekkene, er det også en modenhet her. En erfaring som strekker seg forbi tid og sted.
Et spaltet språk
Debutboka kretsa rundt den kvenske identiteten og en søken etter rikdommen i et tapt språk. Den tredje utforsker også språkets grenser, men her er det kjønn som står sentralt.
Lik eplet som rives i to, framstilles et jeg som befinner seg i et mellomrom: «i skyggen av en mann / i kjølvannet av en kvinne». Bokas tittel spiller dermed på en «tredje» erfaring, utenfor språkets binære strukturer.
Det er mye smerte i de korte diktene, mye ensomhet. Men i likhet med Seppola Simonsens debut, oppstår naturen som et frirom:
«jeg pålegges ord etter ord
elvene er stumme
flyter over stramme konsonanter
på vei for å livnære
furuene
ubundet
blant annet i meg».
Elvas stumme, flytende natur pålegger ingen ord, og gir liv til noe «ubundet». Samtidig kommer ensomheten fram i dette fraværet av ord. Det er tross alt språket mennesker anvender for å organisere tilværelsen. Språk er et møtepunkt de fleste tar for gitt som en universell sannhet, men i disse diktene er språket spaltet. Hvis du ikke har noe navn, hvordan skal du da bli møtt?
«Alltid hun»
I morsmagen skildres diktjegets tvillingsøster, som hadde «en tvetydig skygge». «Som førstefødt», derimot, «var jeg entydig / alltid hun / med bestemødres navn / som en rose i panna». Arv og blodslinje sammenstilles med beskrivelser av kroppslig ubehag. En hel oppveksthistorie fortelles med få linjer, men effekten er sanselig.
---
Poesi
M. Seppola Simonsen
Den tredje
81 sider, Flamme forlag 2023
---
Det er ikke uttalte enkeltpersoner som bebreides for ubehaget – bestemødrenes navn beskrives som en rose. Likevel er blodsbåndene en byrde når jeget skal frigjøre seg og finne sin plass. Her kommer også Karin Boyes bristende knopper til minnet. I skjæringspunktet mellom det som har vært, og det som skal bli, fins en form for vold. «Min kropp er ikke min», skriver Seppola Simonsen, og fortsetter: «den eies av alle de som / besitter dette blodet i meg».
Blodet kan forstås som biologiske bånd, men med kritikken av språklige strukturer, blir det samtidig noe mer. Det er vanskelig, eller umulig, å slippe unna arven vår. Hvilke ord vi pålegger hverandre er mer fritt, hvilke stempler i panna vi lar definere et sammensatt liv.
Likevel butter det jo imot, det gjør vondt, når trange knopper skal briste. Det trygge er ofte det beste, kan man tenke. Men da gir ikke det gamle rom for det nye. Våren vegrer seg fra å komme.
[ M. Seppola Simonsen: – Å la språket dø, er å la fornorskninga vinne ]
Den tredje dag
Blod, et eple, i et av diktene fisler et krypdyr. Uten at det ligger langt framme i teksten, kan den som ønsker trekke flere assosiasjoner til kristen symbolikk. En eksplisitt referanse til Bibelen kommer imidlertid, i et dikt som ytterligere belyser bokas tittel:
«den tredje dagen ble havet delt av det tørre land
hvor planter strakte seg fra jorda
og frukter med frø i kjøttet knuppet seg
ildflua, den tredje dags barn
lyste vei før stjernene skaptes».
Frøene fra det første diktet fører meg dermed til skapelsesberetninga i Første Mosebok, som i hukommelsen min er bygd opp av nettopp dette å skille det ene fra det andre, å kategorisere og stemple. Men på den tredje dagen finner jeg et rom for mangfold i jorda, dette stedet mellom vannet og himmelen. Ikke mindre enn tre ganger på like mange linjer gjentas frøene «av alle slag» som skal settes, etterfulgt av den kjente konstateringa: «Og Gud så at det var godt».
Frøene fra det første diktet fører meg til skapelsesberetninga i Første Mosebok
— Sigrid E. Strømmen
En ny verden
Boka inneholder også håp. En ungdommelig frihetstrang får utfolde seg i scener med dans og seine nattetimer i Oslos gater. Jeg får følelsen av å sitte i en vinduskarm og se ned på en ny verden, en følelse av at om ikke alt, så kan noe være mulig. Diktjeget får styrke i sin annerledeshet: «om det er slik at universitet / opplever seg selv / gjennom oss som lever i det / er det brutalt å fornekte / stjernene en kropp som min».
Dagen kommer da «jeg er hen» som glemmer gutten og jenta, og kroppen er «ravinen regnvannet kan fylle». Her høres også en mer kollektiv stemme i kontrast til ensomheten. I denne stemmen er det glødende varme og et opprør mot et «du».
Alt dette, og fortsatt mye mer, kan spores i de bristende knoppene i M. Seppola Simonsens nye bok. Det viser hvor mye liv noen trange, små ord kan romme.