Alan Lucien Øyen har med årene gjort det til sin signatur å blande koreografi og teater. Han har mikset intense dansesoloer og intellektuelle monologer, eksperimentert med Shakespeare, skapt forfriskende ny scenekunst og høstet lovord for sin evne til å la bevegelser og tekst utfylle hverandre.
I «Nothing Personal» skurrer derimot miksen av disse kunstartene. Med et enormt budsjett, fullt Operaorkester, en Oscarvinnende filmkomponist og hele Nasjonalballetten i sin hule hånd, burde man kunne forvente å få noe som når over scenekanten.
Her fungerer alt hver for seg, men når Øyen setter det sammen er det som om de ulike elementene slår hverandre i hjel.
Overdose
At filmkomponist Alexandre Desplat er med på laget, er nesten verdt billetten i seg selv. Men Desplats nydelige, suggererende og intenst stemningsskapende musikk får aldri rom til å omslutte oss. I stedet forstyrres den av lite tilgjengelige tekster som proklameres simultant med musikken.

Med komplekse og fragmenterte forestillinger bak seg, er Øyen kjent for å kreve mer av sitt publikum enn å «bare» leve seg inn i smektende dans. Der han tidligere har lyktes med å skape en spennende hybrid, føles det derimot som vi nå får en overdose uhåndgripelige tekster.
Bruddstykker av tanker, oppramsing av begreper, populærkulturelle referanser og fakta fremføres med så dårlig diksjon at man til tider blir sittende og lese teksten (som også er tilgjengelig på display), mer enn å følge med på scenen. De ulike spill-scenene mellom 2-3 skuespillere, virker også uforløste.
Spenner vidt
Forestillingen dykker ned i samtiden og vil vise hvordan utenforskap fortoner seg når man ikke henger med på det heseblesende. Men Øyen og med-manusforfatter Andrew Wale går heller ikke av veien for å spenne buen i tid og sveipe innom vidt forskjellige temaer.
Det er litt underlig å sitte i Den Norske Opera & Ballett og oppleve en norsk urpremiere – på engelsk
— Kjersti Juul
Slik blir «Nothing Personal» også en miks med gresk mytologi, LGBTQ+-problematikk og kunstig intelligens på plakaten. Teksten fremføres av skuespillere på et noe stivt engelsk. Ligger det en ambisiøs tanke bak om å nå ut internasjonalt?
Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det er litt underlig å sitte i Den Norske Opera & Ballett og oppleve en norsk urpremiere – på engelsk.
Scenografisk fryd
Åsmund Færavaags scenebilde er en fryd for øyet i sin renskårne form: Et gigantisk furugulvet dekker scenen. Fra dette trelandskapet vokser dører, et kjøkken, en stuekrok, en seng – eller trær opp, og forsvinner like fort og umerkelig som de kom.

Det er nydelig og sømløst gjort, og viser hvilket godt scenemaskineri dette huset har å by på. Martin Flack supplerer med delikat lysdesign som bidrar til å skulpturere rommet, men som også spiller på lag med Øyens dystre og dystopiske signatur på forestillingen.
Her er det som om blikket på samtiden også skuer mot dommedag.
Letter aldri
Øyeblikkene der dansen og Desplats musikk får skinne sammen uten «tekstforstyrrelser», hører til forestillingens desiderte høydepunkt.
Her utmerker danser Silas Henriksen seg med uttrykksfull tilstedeværelse på scenen som treffer umiddelbart, og gjør ord og skuespillere fullstendig overflødige. Synd å se at så mange av de dyktige kollegaene i Nasjonalballetten ikke får slippe til, men nærmest blir som statister på egen arena i denne teksttunge ballettforestillingen.
«Nothing Personal» er «foret opp» på et enormt budsjett, men letter aldri. Ikke ulikt det man i filmbransjen kaller en kalkun.
---
Ballett
Nothing Personal
Koreografi og regi: Alan Lucien Øyen
Koreografisk medskaping: Daniel Proietto
Musikk: Alexandre Desplat
Tekst: Andrew Wale/Alan Lucien Øyen
Scenografi: Åsmund Færavaag
Kostymer: Ingrid Nylander
---