Da koronapandemien stengte oss inne, blei vi tvunget inn i andre rutiner og ritualer. Plutselig tok brødbaking helt av; surdeigsstartere blei etterlyst i sosiale medier og oppskrifter blei førstesidestoff. Den langsomme prosessen med gjæring, heving og tålmodighet frista både som tidsfordriv og som dufter fra kjøkkenet. Gammel visdom fikk en ny vår.
I Kristin Bergets nye langdikt Middelalderen tas vi tilbake til tittelens historiske epoke, med brød, vin og lengselen etter et «tak over livet». Diktets jegperson, ei mor med to barn og et «du» som er død, vokter over surdeigsrøra som skal boble og gi liv til sultne kropper. Europa er i krise, kornkamrene er lukka, og gravkamrene åpnes, «igjen og igjen».
Med den yngste på ryggen og den eldstes hånd i hennes, drives den lille familien på flukt mot Irland, hennes hjemland.
Det er dramatisk, men stemninga i diktet er mer dempa. Nødvendigheten i flukten får noe hverdagslig ved seg, som om mora må stenge av følelsene og koble på et instinktivt håp. Håpet om å finne et nytt «nå» er like håndfast og mirakuløst som røra som gjærer og formerer seg i krukka.
Manglende orienteringsevne
Bokas tittel til tross kobles vi helt innledningsvis til ei nåtid. En motorvei, henting av barn i skole og barnehage, en kebabbutikk langs veien der de stopper for å kjøpe is. Glimtene fra familielivet glir samtidig inn i historiske rammer, der handlinga heretter spiller ut.
Likevel preger nåtidskoblinga lesninga, med utdrag som tidligere har vært på trykk som del av Forfatternes klimaaksjon. «En lang og utstrakt unntakstilstand» får gulrøtter til å gro i en altfor mild november, og landskap har snev av postapokalypse: «bare busker vokser fram // ingen høye trær som kan kaste frø innover hogstflata».
---
Lyrikk
Kristin Berget
Middelalderen
64 sider, Cappelen Damm 2024
---
Berget benytter seg av mellomrom og linjeskift for å legge trykk på ord og utdrag. Stadfestelser som «det går ikke an å fortsette» eller, enda kortere, enkeltordet «usikkerheta» punkterer flyten på konfronterende vis. Gjennomgående brukes rytme slik for å skape effektive brudd, som om teksten sjøl tar innover seg det den skildrer.
Det som i lys av hogstflatas manglende landemerker kalles «den manglende orienteringsevnen», synes ubønnhørlig nåtidig. For videre følger vi nettopp en orientering mot et annet liv og land når diktjeget erkjenner at de ikke kan bli der de er. De sovende barnas trygghet er «synkende skip», og «død raser gjennom livene våre».
Å forsøke etablere håp
Før de setter av gårde fortsetter ritualene: «henter rug hos mølleren maler kornet i bordkverna». Soppsporene som gjør sitt gjennom den mørke natta, er et håndfast håp, svaret på bønnen «om liv før morgenen kommer». Dette håndfaste, ja, næringsrike håpet, den varme melka som helles i «de små kroppene» og «heller håp inn i dagen», vitner om et helt grunnleggende morsinstinkt som må sies å være urokkelig.
Håpet om å finne et nytt «nå» er like håndfast og mirakuløst som røra som gjærer og formerer seg i krukka
— Sigrid Elise Strømmen
Samtidig som at disse håpshandlingene er knytta til nedarvede tradisjoner – oppskrifter og taus kunnskap – framstår bønnen til Gud som en sentral ingrediens for at de skal lykkes. De enkleste ordene er tilstrekkelig når dagene er prekære: «la det bli liv hold oss i løfter om næring».
Kjøkkenet har blitt etablert som det helligste stedet i huset, og scenene herfra får en følelsesladd, men aldri sentimental dimensjon, når flukten derfra er stadfesta. De siste ritualene framstår da som en forberedelse til å ta avskjed, brødet de skal ta med seg og spise i den tjukke skogen i det «tynne kveldslyset».
En iboende natur
Fluktruten er – naturlig nok – tett på naturen. Blåklokkene ringer inn til morgenbønn, hun «rydder bekkefar sanker ved og bær koker lav om til mat». Moras iboende overlevelsesdrift, i hvert fall på vegne av sine barn, er uløselig knytta til naturens ressurser og farer. «jeg vet dette barn», sier hun: «jeg mangler all grunnleggende kunnskap utover hvordan rogna vindfelt i fjor brant friskt i vedkomfyren varma vannet sakte opp».
Dette «utover» har en ironisk snert, når den stiller spørsmål ved det vi anser som grunnleggende kunnskap. Gitt livsvilkårene som truer dem, er det nettopp moras orienteringsevne som er redningen.
Vi kan nærmest velge hvilken kontekst vi ser for oss at flyktningene inngår i
— Sigrid Elise Strømmen
Likevel er dette på ingen måter verken natur- eller fortidsidyll. På et vis framstår moras svipptur innom kebabsjappa i starten av boka som den samme omsorgen – om ikke like akutt – som det å sanke bær og ved. Vi kan nærmest velge hvilken kontekst vi ser for oss at flyktningene inngår i. Det er ikke vanskelig å finne eksempler fra vår kjente nåtid, eller mulige framtid.
Tekstens åpninger
Potensialet i selve fortellinga i boka føles iblant ufullendt. Det går litt for hurtig og lettvint for seg før de er framme ved sin trygge havn, under et nytt tak. Jeg tror nesten ikke på det, og kanskje er det en tvetydighet her – for hvor tar egentlig sjøveien dem? Dødselva Lethe har allerede blitt påberopt et tidligere sted i boka, salme nummer 23 likeså, hvor «hvilens vann» kan tolkes som livet etter døden.
Tvetydigheten, tekstens åpninger, er det mest interessante ved boka, men enkelte steder kunne vi blitt leiet – som de to barna – litt tryggere i hånda.
Med sin ømfintlige bruk av lyriske virkemidler som rytme og sceniske utsnitt, får Kristin Berget bokas landskap til å utvide seg, nærmest uten grenser. Innholdet i den oppleves som akutt.