I en diskusjon om Jon Fosse fikk jeg nylig et godt tips: Les ham og andre norske forfattere i oversettelse, og se om du oppdager noe nytt. Vi leser oss ofte blinde på litteratur skrevet på morsmålet vårt, låser oss fast i tolkninger og hyllester. Når en tekst overføres til et annet språk, skjer det både en speiling og en åpning – ikke ulikt hvordan man som menneske kan se andre sider ved seg sjøl gjennom en annens blikk.
Dette bildet av to mennesker som står ansikt til ansikt, slår meg i møte med Toto Hølmebakks nye gjendiktning av Emily Dickinson. Det er en tospråklig utgivelse hvor originaldiktet står på venstre side og det norske på høyre. Oppsettet gjør oversettelsesprosessen transparent og lærerik, samtidig som det gir boka et sterkt preg av sårbarhet. Leseren kan enkelt sammenligne og vurdere valgene som er tatt, slik at vi også aktivt trer inn i prosessen.
Dette aleine gjør boka verdifull: Den utfordrer og inkluderer på samme tid, og bryter opp i ensomheten som omkransa Dickinsons liv og poesi.
Blasfemi og åndelighet
Emily Dickinson (1830–1886) blei født i Amherst, Massachusetts, i ei tid da kalvinismen sto sterkt. Slik Hølmebakk skriver i innledninga til boka, var «fromhet, gudsfrykt, måtehold, flittighet» dypt integrerte holdninger i samfunnet og enkeltmenneskets mentalitet. «Her var dommedag å regne for en realitet. Sjelen var en realitet, ikke som bevissthet, men som en identitet uavhengig av legemet.»
I denne gudfryktige boblen levde Dickinson størsteparten av livet sitt innenfor barndomshjemmets fire vegger, etter hvert stadig mer tilbaketrukket og aleine. Det sies at hun begynte å kle seg kun i hvitt og nekta å komme ut fra rommet sitt når de fikk besøk. Et tusentalls upubliserte dikt vitner imidlertid om et rikt indre liv, der hun reflekterer over åndelige temaer og til og med tør å være uærbødig overfor troen som forma henne.
---
Poesi
Emily Dickinson
Sjelen søker sitt eget selskap
Gjendiktet av Toto Hølmebakk
218 sider, Tiden 2024
---
Et av diktene inneholder en slags rangering av poeter, sol, sommer og Guds himmel, der hun konkluderer at «ved ettertanke er det / som de første rommer alt – / andre står der kun til pynt – / når dikterne er talt». Det er altså poetene, ikke Gud, som rommer alt! I det som noen ville kalt blasfemi, særlig da hun levde, kan vi også se hvordan diktningen er et frirom for tankens frihet og språkets muligheter.
Likevel er troens mysterier og bibelske motiver sterkt til stede i diktene, som det Hølmebakk kaller «en realitet». Gud er nærmest sjølsagt til stede. Seinere skriver han at «Dickinsons dikt er som ligninger med en stor ukjent, og ligningen balanserer enten x er Gud, døden, kjærligheten eller poesien».
Det er en god betraktning, også med valget av det matematiske eksempelet, for tankene hennes bærer preg av en vitenskapelig utforskning. Hun søker å forstå, betvile, men også konkludere i møte med tilværelsens tyngste temaer, hvilket resulterer i aforismeaktige vendinger som utfordrer leseren.
Spor av salmesang
Fra André Bjerke til Tone Hødnebø har flere poeter tidligere dristet seg til å gjendikte Dickinson. Hølmebakk legger seg nærmere førstnevnte, med et ønske om å gjenskape hennes særegne bruk av syntaks, rytme og metrikk. Slik sett er denne samlinga noe «umoderne» i sitt formspråk, noe som også gjør den interessant i lys av vår tids løsere forhold til poetiske konvensjoner. Dickinson hadde sjøl en nyskapende stil, som blant annet kjennetegnes av uthevinger med tankestreker, kursiveringer og bruk av stor forbokstav på utvalgte ord.
Det er en disiplin i arbeidet, men også en leikenhet som gjør lesninga fornøyelig
— Sigrid Elise Strømmen
Hølmebakks gjendiktning er særlig inspirert av musikaliteten til Dickinson, som har en rytme lik salmesangene hun hadde rundt og i seg. Det er et dristig valg å skulle ha denne delvis barnlige, delvis kronglete formen som ledetråd, men vi veit fra Hølmebakks debutsamling Almakolender at han finner kreativ inspirasjon innenfor rammene til rytmiske og motivmessige begrensninger.
Det er en disiplin i arbeidet, men også en leikenhet som gjør lesninga fornøyelig. Noen ganger er løsningene smidige, andre ganger halter de, men side om side med originalene forsterker de Dickinsons frimodige forhold til form.
To sjeler, én tanke
Bokas glimrende tittel er fra åpninga til et dikt som oppsummerer Dickinsons isolasjon: «Sjelen søker sitt eget selskap – / siden er døren stengt – / alle som utgjør det prektige flertall – / dermed fortrengt –». Her tolker jeg en viss sarkasme i Hølmebakks ordvalg som også fins hos Dickinson med «her divine Majority».
Det ligger også et aktivt valg, en makt, i lukkinga av døra, et ønske om å la sjelen få rom til å utfolde seg i eget selskap. Originalen er «The Soul selects her own Society», som også viser til en frigjørende tilbaketrekning fra samfunnet.
På sitt beste fungerer gjendiktningene i denne boka som en døråpner til denne indre verdenen. De norske diktene inneholder tolkninger som belyser Dickinsons ord og beriker lesninga av dem. Det er som to sjeler, én tanke.