Tradisjon tro ledsages juletida med motforestillinger og varsellamper. Julas hyllest av raushet og samvær kan framstilles som en obskøn scene der klirring av penger, skjødesløs skjenking av alkohol og fråtsing av fettrike måltider kommer med emmen bismak og dårlig samvittighet. Er det mulig å forene en kritisk bevissthet med det uskyldige ønsket i ordene «god jul»?
A Christmas Carol av Charles Dickens er et litterært eksempel som lykkes med nettopp dette. Det er en sånn utgivelse som er så kjent, at man – også undertegnede – føler at man har lest den, sjøl om man ikke har det. Før jeg leste den denne uka, kunne jeg ha oppsummert fortellinga slik: En rik, gnien mann lærer seg å omfavne jula og bli et bedre menneske.
Det er ikke feil, men det er heller ikke så enkelt.
---
Fortelling
Charles Dickens
A Christmas Carol
Varierende sidetal etter utgave, først publisert i 1843
---
Humbug og sløseri
Utgitt i 1843 under Englands industrielle oppkomst tok A Christmas Carol del i den kulturelle forminga av jula slik vi kjenner den i dag, med julesanger, juletrær og julekort. Over fortellingas lystige stemningsbilder er likevel Dickens’ sosialkritiske stempel tydelig markert.
Hovedpersonen er Ebenezer Scrooge, en sur finansmann som nekter å si god jul, donere penger til veldedighet, takke ja til nevøens middagsinvitasjon eller varme kontoret sitt med mer enn et par svakt glødende biter med kull i Londons bitre og tåkelagte vinter. Rundt ham er likevel julegleden overalt, også blant de fattigste, som han kritiserer for å sløse penger på tull, eller «humbug» som er hans foretrukne respons.
Holder vi i mente en forbrukskritisk innvending, har Scrooge rett i at jula er svøpt i irrasjonelle praksiser og utopiske forventninger. Dessuten har han et poeng når han avviser bønnene om veldedighet, ved å påpeke at det jo fins fattighus og andre tilholdssteder for de svakere stilte. Skal det være opp til et enkeltmenneske som han å lette deres nød?
I Dickens tid var samfunnets velferdstilbud noe ganske annet enn det vi har i dagens Norge, men poenget om veldedighetens moral er fortsatt gyldig. Den kjipeste formen for gjerrighet hos Scrooge, slik jeg leser det, er imidlertid at han frarøver alle og enhver deres iherdige innsats for å finne lommer av glede i harde tider. Han sprer rundt seg sin egen agg og kulde, og unner ingen noe godt.
Fornøyelig og fengslende
Når surpompen kommer hjem fra jobb på sjølveste julaften, får han besøk av hans tidligere forretningspartner, Jacob Marley. Riktigere sagt, han hjemsøkes av Marleys spøkelse, for han har vært død i sju år. Fortellinga begynner med denne konstateringa, at Marley er absolutt død, med en humoristisk gjentakelse av dette faktum, for slik å lede opp til fortellingas overnaturlige elementer.
Den fulle tittelen på fortellinga inkluderer sjangerbenevnelsen «Being A Ghost Story of Christmas», og Dickens briljerer med gotiske skildringer av nifse gufs fra det hinsidige. Scenene er fullspekka av visuelle tablåer, supplert med dystre illustrasjoner av John Leech. Som en leseropplevelse står fortellinga seg som fornøyelig og fengslende, båret av et virtuost språk man kan ta seg i å savne fra vår tids prosa.
Tre ånder til jul
Marleys spøkelse er bundet av rikdommens lenker og lider en tung skjebne i etterlivet. Skal Scrooge unngå samme undergang, må han konfronteres av tre ånder. Den første er ånden av fortidas jul og tar Scrooge tilbake til barndommen. Han ser seg sjøl ensom og uskyldig på internatskolen, ser sin elskede og i dag avdøde søster, hvis sønn Scrooge så hardt har avvist med sin pliktskyldige middagsinvitasjon. Han ser sin første arbeidsgiver som behandlet ham godt og duket til en gavmild julefeiring, og gjenlever scenen da hans tidligere forlovede innså at han aldri ville elske henne like høyt som pengene sine.
En mer religiøs lesning er i tråd med bildet om den rikes trange vei inn i Guds rike
Den andre ånden er fra den nåtidige jula, som tar Scrooge med til byens slumkvarterer og mennesker som til tross for sin skarve eksistens finner sammen i juleglede. Mest tid brukes hos hans ansatte, Bob Cratchit, en slags sekretær, som Scrooge tidligere på dagen har motvillig gitt fri på første juledag. Her får han se Cratchits dagligliv, han ser mennesket i arbeideren, hans fattige familie og sjuke sønn.
Om ikke det var nok, kommer den tredje ånden og viser Scrooge framtidas jul, hvor en mann som viser seg å være ham sjøl, er død. Han får se hvordan han blir omtalt etter hans død, og det er ikke overraskende få lovord å hente. Alle åndene får Scrooge til å se lyset, og han våkner til første juledag som en ny mann, kjøper den største kalkunen som er å finne og sender den anonymt til Cratchits hjem, og ønsker alle han møter en god jul.
Og moralen er?
En psykologisk lesning av fortellinga kan være at Scrooge er en forbitra og ensom mann, med en rikdom som ikke har brakt ham lykke. Lykkeforskning understøtter dette: Vi er på vårt lykkeligste når vi ikke trenger å bekymre oss for penger, men lykken begynner å dale når vi har mer enn som så. Også vesentlig for vår erfaring av lykke er samhold og mening, noe Scrooge mangler og som de han møter skaper for seg sjøl. Omvendinga han gjennomgår handler dermed om sjølinnsikt og en sannere forståelse av livene rundt seg.
En mer religiøs lesning er i tråd med bildet om den rikes trange vei inn i Guds rike, og Bibelens øvrige maktkritiske budskap. Dette kan også være en politisk lesning av fortellinga, der urettferdighet i samfunnet avkles og utfordres.
Det er likevel en altfor enkel løsning på den miseren Dickens så i sin tid, at om bare den enkelte rikmannen er mer snill, så vil de fattige få det bedre. Den psykologiske lesninga kan likevel understøtte erkjennelsen av at den enkelte jo har et valg i hvordan man møter andre, uansett om man er fattig eller rik, og slik få det bedre med seg sjøl som bonus. Dickens unner de fattige å kose seg i jula, uten å dyrke undertrykkelse som en dyd. Snarere er det menneskets agens til å gjøre noe med sin egen situasjon og finne sammen som framstår som fortellingas moral. Sjøl om samfunnet er fastlåst i motsetninger, finnes det en evne til endring bare vi tar virkeligheta innover oss.