Selv om ikke mange utenfor akademia vet hvem John Rawls er eller hva politisk liberalisme handler om, er vi alle berørt av teorien: Det er snakk om det politisk idealet hvor politikken ikke skal være avhengig av dype og tykke teorier om verden og mennesker, men være «nøytral» mellom verdier.
---
Sakprosa
Alexander Lefebvre
Liberalism as a Way of Life
304 sider, Princeton University Press 2024
---
I boken Liberalism as a Way of Life påpeker filosofen Alexander Lefebvre at politisk liberalisme, eller bare liberalisme, har flytt langt utover politikkens grenser: Det er vannet vi svømmer i.
Gode grunner til begeistring
Dette vannet er noe kritikere av liberalismen har klaget over i en årrekke. De har pekt på en moderne verden som preges av meningstomhet, überindividualisme, gjennomteknologisering, relativisme og you do you-etikk. I bokens første del skjønner vi at Lefebvre ikke er helt uenig med situasjonsbeskrivelsen.
Men i motsetning til liberalismens kritikere mener Lefebvre at det er gode grunner til å begeistre seg over vannet: Dersom det finnes problemer med liberalismen, mener Lefebvre, er det at de liberale ikke omfavner liberalismen nok. På samme måte som at det har vært mange liksomkristne i Vestens kristne kulturer, er det i dag også mange liksomliberalere.
Et slør av uvitenhet
Lefebvre skriver lett, ledig og tilgjengelig. Og i bokens andre og siste del forsøker han å løse problemet med liksomliberalere: Lefebvre kommer med en apologetikk for liberalismens «trosbekjennelse» (creed). Løsningen handler konkret om å omsette liberalismen som politisk teori til en «levevei» (way of life) med «åndelige» (spiritual) øvelser.
Når vi for eksempel bestemmer samfunnskontrakten, bør vi ifølge liberalismens far John Rawls gjøre det bak et slør av uvitenhet som forhindrer oss i å vite hvem vi er, hvilken religiøse oppfatninger og etiske overbevisninger vi har. Dette tvinger oss til å se samfunnskontrakten med marginaliserte øyne.
Lefebvre mener dette ikke bare er en god metode for å tenke seg frem til et rettferdig samfunn, men også en konkret meditasjonsøvelse: Å lære å se andre ikke bare som det de tror på og mener, men som personen «bak».
Kopi av kristendom?
Dette er en fin aspirasjon. Problemet er bare at det også er en abstraksjon: Hvem er denne personen «bak»? De finnes ikke i den virkelige verden, og slik ender man opp med først og fremst å forsone seg med glatte, enkle og sterile fiksjoner, fremfor virkelige mennesker i kjøtt og blod. Setter vi oss ikke da i en situasjon der vi blir blinde for egne fordommer?
Poenget er at det ikke er lett å lage et substitutt for religion. Og det blir bare vanskeligere når materialet man jobber med er en politisk teori som har bidratt til å gjøre religion illegitimt i den offentlige sfæren. Som leser stiller man derfor etter hvert spørsmålet: Kopier han ikke bare en slags kristendom?
Ifølge Lefebvre er Rawls «moralisten vi trenger akkurat nå» – nå som det er en gryende følelse at vestlige, liberale samfunn går opp i liminga, det være seg på grunn av høyrepopulisme, woke, eller annet. Men Lefebvre unnviker i stor grad det vesentlige spørsmålet: Til hvilken grad har liberalismen selv vært med på å skape denne situasjonen? Lefebvre glemmer med andre ord en viktig åndelig øvelse: selvransakelse.
Uenige i hva og hvorfor
Den fremste egenskapen til Rawls’ liberalisme skal være håndteringen av moralsk mangfold. Men det virker som at liberalismen forutsetter høy grad av moralsk enighet samtidig som den svekker denne enigheten. For når alle skal leve et liv som handler om å realisere seg selv, og betydningen av å realisere seg selv er å gjøre det man vil, så trekkes vi hit og dit i vidt forskjellige retninger som til slutt for konsekvenser på samfunnsplan – noen til høyrepopulisme, andre til woke.
For å ta noen eksempler som ligger oss nærme: Dersom vi skal ha reelt moralsk mangfold, med hvilken rett kan vi kritisere Sveits-utflytterne? Eller læstadianske miljøer med streng sosial kontroll? Eller at noen ikke bryr seg om «feilkjønning»? Eller at noen feirer abortliberalisering med kake?
Som leser undrer man: Er liberalismens etiske livsvei i det hele tatt farbar, selv for liberalister?
Utfordringen er at vi som svømmer i liberalismen ikke bare er uenig om hva som er rett og galt – men også hvorfor, altså hvordan vi kan snakke sant om innholdet i etiske og politiske størrelser som et «godt liv» og «rettferdighet». Slike uenigheter blir det spenninger av. Og Lefebvres vil altså gjøre noe med situasjonen ved å ta inn igjen det liberalismen kastet ut: en slags religion – disse åndelige praksisene han lager med utgangspunkt i Rawls politiske teori.
Er mer liberalisme løsningen?
Men dersom liberalismen er en del av problemet er det imidlertid ikke så åpenbart at mer liberalisme er løsningen. Som leser undrer man: Er liberalismens etiske livsvei i det hele tatt farbar, selv for liberalister, som boken er rettet mot? På dette punktet fremstår ikke Lefebvre overbevisende. For Lefebvre vil ha en livsvei uten noen dyp eller tykk verdensforståelse. Prosjektet er altså å forankre seg i Rawls’ liberalisme. Den underliggende antakelsen er tilsynelatende at moral ikke er viktige som sannheter «der ute», som gjelder for alle, og som vi må forme vårt indre i henhold til – men som selvhjelpskrykker.
Det er i beste fall diskutabelt. I verste fall er det inkonsekvent: Lefebvre vil at liberalisme skal være «kilden til min sjel» og slik anerkjenner han behovet for noe mer – samtidig som han i neste åndedrag fnyser av troen på sjelen og noe som faktisk er mer.
