Det koster å være hestejente. Abonnement i Pennyklubben, ridetimer, utstyr og ikke minst den sosiale risikoen det ligger i å galloppere heller enn å løpe i gymtimene. Det kostet.
Men alt ble verdt det da Dag Solstad, vår kanskje største nålevende forfatter, lanserte hestebok og kulturredaktøren ropte: “Finnes det en hestejente her?”
Hun finnes, og det var med store forventninger hun sto med Solstads nye hestebok i hendene.
Solstad har skrevet et litterært jubileumsskrift i anledning Det norske travselskaps 150 års jubileum. Ved hjelp av egen hukommelse og notater drar Solstad oss gjennom travsportens mange høydepunkter fra etterkrigstiden til tidlig 2000-tallet. Han er grundig og detaljert, og likevel er det mest interessante alt det som ikke sies.
---
Sakprosa
Dag Solstad
En svann svir! Det norske travselskap 150 år
110 sider, Oktober forlag 2025
---
Klar til å knuse fordommer
Boken er ikke bare forbeholdt dem som elsker travsporten, men skal ifølge forlaget også være en døråpner for nye travsportsentusiaster.
Jeg har aldri helt forstått travsporten og dens tilhengere. Som Penny-jente kjenner jeg kun dramatikken på trav- og veddeløpsbanen fra filmer og litteratur om løpshestene som ingen andre enn den unge hestejenta har troen på, og som likevel klarer det umulige. Eller fortellinger om hester som reddes fra eiere og investorer som bare ser dem som et middel for å oppnå profitt.
Så det var med stor nysgjerrighet jeg plukket opp Solstads hyllest til sporten. Jeg var klar til å bli invitert inn i varmen og få knust noen fordommer. Dessverre føler jeg meg aldri helt velkommen.
Solstads livskjærlighet
Forfatterens evne til å huske små detaljer, tider, resultatlister og hestenavn 70 år tilbake i tid (selv om han flere ganger påpeker at han tar feil når han faktasjekker seg selv), og all tid og innsats han har lagt inn i sporten opp gjennom årene, er en kjærlighetserklæring i seg selv.
Fra han var en 12-år gammel løpegutt på Jarlsberg travbane, til han som voksen investerte i en travhest sammen med kompiser eller var (trolig eneste) abonnent på Trav og Galopp-Nytt bosatt i Mexico City, har travsporten vært en viktig del av livet hans. Selv beskriver han det som sitt livs lidenskap.
Men jeg får aldri grep på hva det er med travsporten som vekker Solstads kjærlighet. Føleri er det ikke mye av i boka.
Lite neglebiting og hjertebank
Fra start er Solstad ærlig om at det ikke er en lett oppgave å skrive noe som er både lesbart og fornuftig om et så stort tema. Forbeholdet han tar er på mange måter et frampek mot det som skal komme.
For bokens premiss er todelt. Å både skulle oppsummere sportsbegivenheter for de som har fulgt travsporten tett og å være en døråpner for potensielle nye travsportsentusiaster, er nærmest umulig. Selv ikke Dag Solstad får det til.
Når en skjønnlitterær forfatter skal oppsummere historiske begivenheter, forventet jeg mer enn oppramsing av resultatlister, avlstavler og eierskifte. Jeg ville ha hjertebank, neglebiting, tordnende hover som springer over målstreken, våte hesterygger og dramatikk i kulissene. Følelsen av at noe står på spill.
Travsportens Walk of Fame
Det jeg fikk var en slags travsportens Walk of Fame. Solstad hopper fra den ene stjernehesten resultater til den andre, debatterer med seg selv om hvilken kusk som satt i vogna på akkurat det løpet, og spekulerer i hvor hestene som forsvant ut av landet ble av.
På mange måter likner boka en samtale jeg kunne hatt med mine tidligere stallkamerater: Husker dere Billy som lekte sau, Andi som bare tøltet eller Lukas som rullet rundt med rytter på? Som disse samtalene, er det digresjoner og assosiasjoner som driver Solstads tekst fremover. Og som disse samtalene, er boka nok mest interessant for de som var der selv.
For de som har fulgt sporten like tett som Solstad, må det være fantastisk å få lese sportens historie og høydepunkt. For utenforstående blir det dessverre tørt, internt, og rett og slett litt kjedelig. Jeg inviteres ikke inn i travsportens verden på ekte.
For utenforstående blir det dessverre tørt, internt, og rett og slett litt kjedelig
Da travhesten vant kulturpris
Jeg finner derimot glede i de små historiene som viser hvor merkverdig travsporten er, og hvor sære vi hestefolk kan være. Her er boka på sitt beste.
Jeg kan ikke få nok av de små anekdotene, som hesteeieren som tar travhesten med til Halden sentrum når han har ærend, og lar hesten traske fritt i gatene på jakt etter havrerester fra bystallene. Eller da travhesten Alm Svartens vant kulturprisen i Akershus. Eller varmblodshesten som bodde med sin eier i en stor villa på Oslo Vest. Og det er rørende når Solstad beskriver hvor viktig travsporten ble for krigsrammede nordmenn under andre verdenskrig.
Potensiale for å knuse fordommer
Pusterommene er nødvendige, fordi de viser at travsporten er mer enn resultatlister, betting og byttehandler. Her ligger potensialet til å knuse mine fordommer om at travsporten behandler levende vesener som verktøy for å nå et mål, mer enn den lytter til dyrenes fysiske behov.
Solstad sier flere ganger at han lot seg fascinere av enkelte hester, som Adept, Golden Master eller Taurin. Men som leser får jeg aldri se hestene. Fascinasjon forblir knyttet til hva de presterer.
Avstanden mellom det som er sportens hovedperson, hesten, og det som er bokas og sportens fokus er påfallende. Jeg klarer ikke å unngå å lese Solstads beretning inn i de siste måneders debatt om travsporten.
Travhestens tidlige død
Avsløringer i Aftenposten viser hvordan de strenge kravene til prestasjon gjør at de fleste travhester går en altfor tidlig død i møte. Selv kunne jeg bare finne én hest i Solstads bok som døde “mett av dage”.
Spørsmålene som henger i luften hver gang Solstad gir oss resultatene til en fire, fem, eller seksåring, som plutselig slutter å prestere, er: Hva skjedde så? Hvor lenge fikk de leve etter de sluttet å hente inn pengepremiene til eiere og investorer?
Det får vi aldri vite. Hestene forsvinner ut av Solstads og travsportens fortelling. Igjen står bare Solstads minne om rekordene de slo og pengepremiene de vant.
