«Ikke kom for nær andres hjerte, da blir du aldri mer sikker på noe.»
Denne setningen skriver Monica Sabolo mot slutten av sin bok Et hemmelig liv, som på en og samme tid er en utforsking av den venstreradikale, franske terrorgruppen Action directe på 1970- og 80-tallet, og Sabolos egen brokete familiehistorie. Boken er blitt en stor suksess i Frankrike, men det spørs om den norske kjenner til denne gruppen like godt som den jevne franskmann. Det tar også over hundre sider før vi får tak på hva det er forfatteren egentlig leter etter i sin jakt på Action directe, men da får også vi virkelig tak på både henne og boken.
---
Roman
Monica Sabolo
Et hemmelig liv
Oversatt av Gøril Eldøen
333 sider, Aschehoug 2025
---
Trykkoker
27 år gammel oppdager Monica Sabolo at hennes far ikke er hennes biologiske far. Hun oppdager også at han, ved siden av sine respektable verv som ansatt i FN-systemet, mest sannsynlig driver med lyssky forretninger på si. Og Sabolo skriver om hvordan han, mens hun fortsatt er liten jente, kommer inn til henne på soverommet om morgenen og fører en hånd mellom lårene hennes. Sabolo er født i 1971, og vi aner at disse erkjennelsene har ligget der og trykkokt i livet hennes i årevis, helt til hun ikke var i stand til å holde på dem mer.
Det er denne tematikken som kommer opp i «Et hemmelig liv», verdien av å snakke høyt om noe, og samtidig den enormt vanskelige øvelsen det er å plassere skyld, eller å dele verden inn i gode og onde mennesker. Og det er med det som bakteppe vi kan forstå setningen helt i starten.
Virkeligheten presser seg på
Forfatteren beskriver hvordan hun lever et isolert liv som alenemor til to barn, hvordan hun har slått opp med alle kjærestene sine når de trår henne for nær, og hvordan hun har funnet tilflukt i litteraturen, brutt med faren, og distansert seg fra moren. Bare broren har hun et nært forhold til, men også han lever et distansert liv, på telefonen snakker de om Thomas Aquinas og Aristoteles.
Så presser virkeligheten seg på, i form av akutt nød; det lekker fra taket i den gamle bygården, hun må skrive noe som gjør at hun tjener penger. Det er slik hun bestemmer seg for å skrive noe lett og medrivende om den nå forlengst oppløste terrorgruppen. Så feil skal hun ta.
Fransk terror
17. november 1986 blir Georges Besse skutt og drept like utenfor sitt hjem i Paris, med et av barna som vitner. Han er konsernsjef i Renault, fembarnsfar og ektemann, og har nylig gjennomført masseoppsigelser for å effektivisere driften og sikre økonomisk vekst. Besse redder konsernet, men mister sitt liv.
Drapskvinnene heter Nathalie Menigon og Joelle Aubron, de er i midten av tjueårene og medlemmer av Action directe. Begge får livstidsdommer. Meningnon blir løslatt i 2008 og lever i skjul et sted i Frankrike, mens Aubron er død.
Sabolo prøver å forstå hva som driver dem inn i terror, og ikke minst hva som har skjedd med dem i årene etter. Gruppen blir oppløst, terrorhandlingene får ingen konsekvenser for den franske politikken. Men jakten på sannheten om medlemmene i Action directe viser seg å være like vanskelig å oppspore som sannheten om hennes egen far. Hun gjør nitidig research, og får samtidig innblikk i en tid der foreldrene hennes levde et glamorøst sosietetsliv i Paris- tilsynelatende blottet for forståelse eller berøringspunkter med de radikale strømningene.
Hva er moralsk riktig?
Kan man ofre tanken på individet til fordel for den større saken? Er det til og med moralsk riktig å skru av empatien når det kreves? Hva skjer dersom individet får større plass? Og i fortsettelsen: Kan Sabolo skrive historien om sitt eget liv uten å ødelegge livet til broren og moren? Og om hun ikke kan det, er det likevel riktig å gjøre det?
Faren, som den ene gangen hun våget å konfrontere ham med overgrepene, bagatelliserte dem og sa at slike ting var veldig vanlig. Og som senere oppfordret henne til å legge det bak seg. Er det hun som er overgriperen når hun insisterer på å fortelle om det, mange år senere, når han er død, og ikke kan forsvare seg?
Kan Sabolo skrive historien om sitt eget liv uten å ødelegge livet til broren og moren?
Anger og helbredelse
Ingen mennesker er bare én ting, verken terrorister, fedre eller overgripere, viser det seg. Mot slutten av boken møter Sabolo tidligere medlemmene i Action directe. Flere av dem uttrykker tvil og anger, en anger de ikke hadde mulighet til å uttrykke mens de fortsatt var i politiets og medienes søkelys. Å angre eller tvile ville være å svikte saken, svikte de andre medlemmene.
Men angeren de uttrykker viser seg på overraskende vis å virke helbredende på Sabolos egne sår. Det å møte eldre menn som kan sitte overfor henne og si at de angrer på det de gjorde, at de har forandret seg, at de ser ting annerledes nå- det er dette hun har lengtet etter.
Erkjennelsene fører til en forsoningsprosess i forfatterens indre, der hun er i stand til å leve med de mange versjonene av faren hennes; en som var umåtelig glad i henne, men som også var hensynsløs og utnyttet henne.
Hvem kan reise seg?
Følgene av det vi gjør kan leve videre i generasjoner. Det viser ikke minst undersøkelsene Sabolo gjør rundt ofrene for Action directes terror.
Selv ble medlemmene i Action directe tvunget under jorden i årene etter terroren, de må leve hemmelige liv. Men Sabolos bok er et oppgjør med det hemmelige livet. Individet er viktigere enn det kollektive, den som er utsatt for urett har lov til å reise seg. Vel vitende om at verden ikke er svart hvitt, og at det alltid finnes grunner til at ting ble som de ble.
Den som vil leve et virkelig liv, må ta eierskap til det. For eksempel ved å skrive en bok, slik Monica Sabolo har gjort.
