Med sitt sørgedikt Klagesang for Art Ó Laoghaire, om drapet på hennes elskede mann Art, regnes den irske adelskvinnen Eibhlín Dubh Ní Chonaill (f.1743-d.ca 1800) som en av Irlands største poeter. Diktet som ble overført muntlig i flere tiår før det ble skrevet ned, blir beskrevet av litteraturhistorikere som det viktigste diktet som er komponert på irsk og engelsk på 1700-tallet. Men har du hørt om henne?
---
Memoar
Doireann Ní Ghríofa
Et spøkelse i halsen
Oversatt av Hilde Lyng
320 sider, Solum Bokvennen 2025
---
Visket ut av historien
I memoaren Et spøkelse i halsen blir den irske poeten Doireann Ní Ghríofa (f.1981) besatt av å lete frem kvinnen som har etterlatt dype spor i den irske litterære kanoen – og i hennes eget liv. For som menneske ble den legendariske poeten helt visket ut av historien.
For Ní Ghríofa blir det maktpåliggende å fylle det sørgelige tomrommet i de mangelfulle wikipedia- og leksikonartiklene om Eibhlín Dubh Ní Chonaill – som er fylt til randen med detaljer om livet til hennes mann Art, hans morder, hennes sønner og brødre.
Fordi hun er kvinne har Eibhlín så vidt etterlatt seg noen få spor, i kirkebøker og i brev skrevet av menn. Men livet hun levde etter at hun komponerte sin ikoniske klagesang om begjær, kjærlighet, sorg og hevn ligger helt i skyggene – det er ikke engang kjent hvor gammel hun ble.
En sørgesang og en kampsang
Men hvordan leter en frem et menneske som er helt usynlig i historien?
Doireann Ní Ghríofa gjør det på et helt særegent poetisk og personlig vis i sin memoar Et spøkelse i halsen:
«Dette er en kvinnetekst, som også er en caoineadh: en sørgesang, en arbeidssang, en kampsang, et hylekor, en klagesang, et jammerdikt og et ekko, et refreng og en lovsang. Syng med.»
For å få øye på 1700-talls-poeten, tar poeten Ní Ghríofa oss med til sitt eget småbarnsliv i leide leiligheter, med dagens gjøremål, smått og stort, skriblet ned på lange lister. Ní Ghríofa beskriver småbarnslivets runddans, monoton og meningsfull – avbrutt av hennes daglige pause hvor hun pumper morsmelk til fortidligfødte barn.
En flom av begjær
Kvinneskriften hennes skaper et hverdagslig rom som forbinder Ní Ghríofa med andre tider, andre kvinners arbeid og liv og sitt eget unge jeg. Det er en helt egen flyt i denne boken, en flom av begjær, dryppende blod og morsmelk, morskjærlighet i strie strømmer og fortiden som skyller inn i nåtiden.
Da Doireann Ní Ghríofa holder på å miste sin ufødte datter, åpnes det en indre port mellom nåtiden og fortiden, hvor hun skimter den store poeten Eibhlín Dubh Ní Chonaill. Og Ní Ghríofa ledes tilbake til diktet som nådde henne da hun trengte det som aller mest som tenåring og ung kvinne. Nå når ordene henne på nytt, og et dypt behov for å mane frem dikteren tar form.
Det er en helt egen flyt i denne boken, en flom av begjær, dryppende blod og morsmelk
Å dikte frem et menneske
De siste årene har det oppstått en egen sjanger og metode i den engelskspråklige sakprosaen for å kunne ha et språk for alle de livene som det nesten ikke finnes spor av i historien, fordi de ikke har hatt en egen stemme i det samfunnet de var en del av. Noen kaller det kritisk fabulering, andre kaller det counter-fiction (fiksjon som bygger på biografisk materiale).
Ofte brukes denne metoden når det historiske arkivmaterialet ikke strekker til, og en har behov for å dekke hullene som unngåelig oppstår når en ikke skriver om hvite, velstående menn, som automatisk har etterlatt seg et avtrykk i historien. Den kritiske fabuleringen, som tidligere har blitt sett på som tabu i sakprosaen, betyr å dikte videre på fakta, og føle seg frem til personen en skriver om på tvers av århundrene, for å forsøke å gjøre de usynlige synlige igjen.
Memoarformen er som skapt for denne rebelske sakprosaformen hvor meddiktning, og forestillingen om det som var, gjør fravær til nærvær.
Å lyse opp mørket
Doireann Ní Ghríofas metode for å lyse opp mørket som har omsluttet Eibhlín Dubh Ní Chonaill er å dagdrømme henne tilbake i lyset. Det sparsommelige materialet som hun graver frem, sender henne til skoger hvor poeten har gått i, åpne landskap hvor huset hennes en gang har stått og fortellingene til hennes etterkommere. Alt gjendiktet til norsk av Hilde Lyng i et språk som omsorgsfullt og lydhørt tar vare på det nyanserike og rytmiske språket til originalen.
Memoaren avsluttes med Klagesang for Art Ó Laoghaire, og det er rett og slett en opplevelse å kunne lese det ikoniske diktet for første gang på norsk, nennsomt oversatt av en oversetter som har tatt i bruk fem forskjellige engelske oversettelser og én svensk, og med god hjelp av professor emeritus Jan Erik Rekdal. Bare det er grunn nok til å lese denne helt spesielle kvinnehistorien.
Et spøkelse i halsen er en memoar som leter i sprekkene og tomrommet, og det Doireann Ní Ghríofas finner, og ikke minst skaper, er sitt helt eget språk for sin egen kvinnetekst.