I en virkelighet full av selvhjelpsbøker, kostholdsråd og treningstips, og der etterspørselen etter plastisk kirurgi øker sterkt, er det ikke rart at det stadig produseres filmer som problematiserer koblingene mellom selvfølelse, forventninger og utseende.
Hovedpersonene i body horror-filmene Syk pike og The Substance kan fint kalles narsissister – de forandrer fremtoningene sine drastisk, på hver sin grufulle måte. Og tittelfiguren i den kommende norske Askepott-varianten Den stygge stesøsteren gjør langt mer enn å skjære av seg tærne for å tekkes eventyrprinsen.
Og handler ikke nettopp Oscar-aktuelle Emilia Perez om forandring og forventninger – om hva som skjer når man blir en annen?
---
Film
A Different Man
Regi: Aaron Schimberg
Manus: Aaron Schimberg
Med: Sebastian Stan, Renate Reinsve, Adam Pearson, Miles G. Jackson, Patrick Wang
1 time og 52 minutter, USA 2024
Aldersgrense: 15 år
---
Nytt ansikt
«Man blir ulykkelig av å ikke akseptere det man ikke kan forandre», nærmest overhører hovedpersonen i A different man, og det gjøres et poeng av at de fyndige ordene ikke stammer fra antikk filosofi, men fra den nokså utseendefikserte popartisten Lady Gaga. Ansiktet til Edvard misdannet av nevrofibratomose, av godartete svulster som skyldes en arvelig kromosomfeil.
Vi blir kjent med ham mens han spiller inn en opplysningsfilm om inkludering. Edvard drømmer om å bli skuespiller, men tilbudene er begrenset. Etter å ha forelsket seg i en nyinnflyttet nabo – den ferske dramatikeren Ingrid – gjennomgår han en behandling som gir ham et nytt ansikt. Han blir suksessfull eiendomsmegler under ny identitet, og når han oppdager at Ingrid skal sette opp et teaterstykke basert på møtene med den misformete utgaven av seg selv, ønsker han å spille hovedrollen, iført maske.
Men er det slik at et nytt utseende løser alle problemer? Eller må man, som Lady Gaga foreslår, «akseptere det man ikke kan forandre»?
Identitetsutfordringene til Edvard blir ikke mindre av at en ny mann kommer inn i livet til Ingrid og teaterforestillingen: Britiske Oswald har også nevrofibratomose, men har forsonet seg med det andre kaller «misdannelse» og «lidelse»
Bemerkelsesverdig Reinsve-debut
I januar ble Sebastian Stan nominert til Oscar for det like deler infame og prøvende portrettet av Donald Trump i The Apprentice. Den rumenskfødte skuespilleren bruker et helt annet register i A different man: Det er som om forvirringen om egen identitet brøler inni ham, bak et ytre som er like forsakt før og etter ansiktsforandringene.
Renate Reinsve gir handlingen varme, vidd og spiss – innsatsen som den Ålesund-fødte dramatikeren Ingrid er en bemerkelsesverdig god USA-debut. Og skuespillerbriljansen til Stan og Reinsve får en utsøkt kontrast i Adam Pearson, som selv er født med nevrofibratomose. Pearsons tolkning av Oswald som en likefrem levemann i full forsoning med det han er utstyrt med virker ikke som skuespill, men som ekte reaksjoner, i en virkelig verden.
Mangfold og misdannelser
Samtidig er universet til manusforfatter og regissør Aaron Schimberg tilskrudd: New York-skildringene sender tankene til både Taxi Driver, Joker og Woody Allen, alt foregår i bruntoner, i svakt klaustrofobiske interiører og eksteriører, akkompagnert av undrende jazz. «Realisme» er ikke målet.
Schimberg ønsker snarere å bringe en mengde overlappende problemstillinger til torgs: Det uunngåelige i å bedømme andre og seg selv etter utseendet. Fellene i å oppnå det man ønsker seg. Det gapes over en hel del: Identitetskvaler, selvaksept, ambisjoner, suksess, berømmelse, seksualitet, drømmer, misunnelse.
Det blir ikke mindre komplekst av filmens manglende berøringsangst for å være meta i det som kan regnes som betraktninger om mangfold og representasjon: Hvem skal spille misdannede mennesker, folk i samme sitasjon eller kjekke hollywoodtyper?
Hvem skal spille misdannede mennesker, folk i samme sitasjon eller kjekke hollywoodtyper?
Våre egne fordommer
Handlingen lykkes i å frembringe tankerekker om disse spørsmålene, for mange tankerekker, kan det kanskje innvendes. Og kanskje i for mange former? A different man kan fint karakteriseres som mørk komedie, scifi, thriller, mysterie, fabel og melodrama. Den fungerer best lest som de to sistnevnte – det er noe forfriskende over den uredde, eventyraktige fortalte omgangen med sentimentalitet og sterke følelser.
For det handler hele tiden om følelser, gjør det ikke? Det besynderlige med A different man, er hvor lett det er å ha sympati med og heie på en hovedperson som oppfører seg egennyttig og umoralsk. Slik lykkes filmen i si noe om fordommene våre – om det nærmest umulige i å la være å skue hunden på hårene. Og at selvfølelse også er et spørsmål om hvordan vi ser på andre.
