Hvilke kvaliteter bør et nasjonalt minnested etter 22. juli ha? Hva skal det fortelle oss, utover det opplagte, det som handler om å minnes, sørge og å samles om felles verdier?
Modellene og presentasjonene av de tre forslagene til nasjonalt minnested etter 22. juli, som for tiden er utstilt på 22. juli-senteret i Oslo, har ulike svar. I både utformingen og samspillet med resten av regjeringskvartalet er de vidt forskjellige. Rent symbolsk drar de også i litt ulike retninger.
Vektingen av sorg, smerte og håp varierer. Hva som gir den beste balansen, er ikke opplagt. Å vurdere minnestedene opp mot hverandre, er krevende.
Ett forslag drar likevel forbi de andre i originalitet og kunstnerisk kvalitet, samtidig som det i stor nok grad overbeviser som samlende punkt.
Det gjenstår å se hva juryen lander på.
Sorg og tid
Arkitekt Henning Sunde, kunstner Hanne Tyrmi og landskapsarkitekt Rainer Stange står bak En minnelund for 22. juli. Det er vanskelig å forbli uberørt. Forslaget er det som i størst grad uttrykker sorg. I samspillet mellom de mørke bronseskulpturene og den blomstrende vegetasjonen oppstår det en slags Brødrene Løvehjerte-kvalitet, en tristhet og et ubehag som også gjør godt.
Trioen lener seg på det sykliske i naturen. Skulpturene er formet som avkappede trær, mens de omkringliggende plantene følger årstidenes gang. Frø fra hele landet er valgt ut til den lille «hagen» av blant annet hagtorn, rogn, villroser og eføy. Symbolikken er klar og god: Det ødelagte og tapte står sammen med håpet og livet.
Jordens ferd rundt solen kommer også til å påvirke selve fremtoningen til minnelunden. Det kan bli en estetisk utfordring. Jeg ser for meg at lunden nesten kan ta pusten fra deg under blomstringen i mai, men hva med en kald og ribbet januardag? Spørsmålet er om mørket da blir for dominerende, sånn at fremtiden og håpet liksom tvinges i dvale.
Problemstillingen berøres lett i materialet som følger prosjektet. Tyrmi har gitt bronseskulpturene streif av ulike farger som vil endre seg med vær og lys. Selv er jeg åpen for at lunden, over tid, vil kunne vinne på foranderligheten.
En annen innvendig er at stedet kan fremstå litt skjørt og kanskje også en smule rotete. Lunden inviterer inn, men hvor mye tåler den egentlig – særlig som nyplantet?
En minnelund for 22. juli er uansett et vakkert, ærlig og effektfullt forslag. Det grønne føles tidsriktig, og vil – sammen med øvrige beplantningen – gi Oslo et spirende regjeringskvartal, i kontrast til all bygningsmassen.
Et ruvende verk
Om minnelunden fremstår sårbar, gir Matias Faldbakkens monument En opprettholdelse motsatt inntrykk. Min første tanke er at dette blir for ruvende og hardt. Men jo mer jeg setter meg inn i prosjektet, jo mer tiner motviljen.
En opprettholdelse er et mangefasettert kunstverk, et minnested med en velutviklet idé i bunn. Faldbakken har tatt utgangspunkt i stålrammen som støttet opp Picassos Fiskerne da bildet ble skåret løs fra Y-blokka. Y-blokka ble revet i prosessen med å bygge nytt regjeringskvartal etter 22. juli.
Rivingen av Y-blokka ble et betent politisk spørsmål. Forslaget har derfor tidligere fått kritikk for å blande riggen inn i utformingen av minnestedet. Min oppfatning er at den står trygt som symbol på noe større.
I Faldbakkens verk støtter stålriggen opp en mosaikk av hundretusener av små steiner. Motivet i mosaikken er håndtegnet og forestiller en liten vadefugl. Den er inspirert av gluttsnipa, som holder til i Tyrifjorden rundt Utøya. Fuglen speiler seg i vannet, sammen med strå og siv.
Skulpturen tar opp i seg brutaliteten i angrepet 22. juli. Det skjøre og forgjengelige er likevel der, som en motvekt, i fuglen og i kroppene våre.
En åpen plass
Tidsdimensjonen oppleves mindre fremtredende i dette verket enn i de to andre. Møtet mellom mosaikken og riggen, de sterke fargene og det monumentale er skulpturelt og romlig. Likevel: Skulpturen setter oss i forbindelse med historien vår og det som har vært. Vi minnes, sånn at fremtiden ikke skal glemme.
Vadefuglens speiling i vannet har også noe gåtefullt og tidløst ved seg. Kanskje særlig her får følelser som sorg og lengsel plass.
---
Nasjonalt minnested etter 22. juli
- Tre forslag er med i siste runde av konkurransen: Raqs Media Collectives 22nd July National Memorial, Matias Faldbakkens En opprettholdelse og Henning Sunde, Hanne Tyrmi og Rainer Stanges En minnelund for 22. juli
- Forslagene er nå videreutviklet og utstilt i 22. juli-senteret
- Minnestedet skal ligge på Johan Nygaardsvold plass ved inngangen til 22. juli-senteret, og bli en del av det nye regjeringskvartalet. Det skal skal være tilgjengelig hele døgnet og egnet for markeringer
- Navnene til de 77 drepte skal være en del av minnestedet. De tre forslagene har løst dette på hver sine måter
- 8. april offentliggjøres vinneren
- KORO (Kunst i det offentlige rom) har ledet arbeidet med konkurransen
Kilde: KORO
---
Faldbakken og de han samarbeider med vil at skulpturen skal stå alene, vendt mot høyblokka, med en åpen plass foran seg. Det gir mening, den insisterende størrelsen tatt i betraktning. Faren er, som nevnt, at den kan oppleves ruvende og utilgjengelig, alle andre kvaliteter til tross.
Det hjelper at etterlatte og andre skal kunne bruke skulpturen aktiv i minnehandlinger, som å tenne lys på bærebjelken.
En opprettholdelse krever mye, men vil aldri forsvinne i mylderet.
Trøstende og håpefullt
Det tredje forslaget tar utgangspunkt i vegguret i Møllergata som sprakk da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Indiske Raqs Media Collective har skapt den løsnede klokkebiten, tiden som stanset, om til fargerike fugler i svev.
Kunstnerkollektivet, ved Monica Narula, Jeebesh Bagchi og Shuddhabrata Sengupta, vil at folk enkelt skal kunne samle seg og bruke minnestedet. Den kollektive tanken er godt ivaretatt, stedet preges av åpenhet og vennlighet. Fuglene i betong og stål er til ta på, sitte på og lene seg mot.
Minnestedet skal også ha en marmorsøyle formet som viseren i et solur, med navnene til terrorofrene risset inn.
22. July National memorial gir et stilfullt, fredfullt og verdig inntrykk. Stedet signalisere tid og bevegelse, fremfor sorg og stillstand. Forslaget er det som i størst grad peker fremover. Men i det lette og luftige bor det også melankoli og alvor, og en påminnelse om hvor dyrebare vi er.
Bruken av klokkebiten gir verket en tydelig forbindelse til 22 juli-terroren, og koblingen til fuglen som symbol er nydelig. Fargene og den dynamiske utformingen vil gi liv til kvartalet.
Raqs Media Collective har laget et forslag som virker trøstende og håpefullt. Et verk som signaliserer samhold og mangfold. Faren vil være at tyngden og smerten i det som skjedde skyves for langt bort.
Modig og bestandig
Alle de tre gjenværende prosjektene vil kunne fungere godt som minnested etter 22. juli. Forslaget til Raqs Media Collective er enklest å se for seg i bruk, mens Sunde, Tyrmi og Stanges har en foranderlighet og en sårhet ved seg som tiltaler meg.
Likevel er Faldbakkens skulptur den jeg aller helst vil se realisert. En opprettholdelse har sterke kunstneriske kvaliteter som vil stå seg over tid. Verket er sammensatt og utfordrende, uten å bli vanskelig.
Faldbakken har levert et modig og robust forslag som ikke lar oss glemme, og som gir plass og rom til å minnes det som skjedde.
