De fleste liv som leves, er liv som ikke blir nedtegnet i noen bok. Det som fortelles om vanlige folk, fortelles ikke som skrift, i aviser eller bøker, men muntlig, av vanlige folk og til vanlige folk. Det skjer rundt kjøkkenbordet, i bilen, på gåtur. Slike livsfortellinger fortelles i småbyer, bygder, bygdeliknende strukturer i de store byene. Vi kaller dem ofte for sladder.
Av Marianne Bjelland Kartzow, som har skrevet doktoravhandling om sladder og kjønn i Det nye testamente, har jeg lært at sladder ikke bare er negativt. Nei, sladder er informasjon som går utenom makten, som formidles mellom dem som ellers ikke blir hørt.
Spesielt har kvinner sladret mye opp gjennom historien, og hvorfor har de gjort det? Det har de gjort fordi det har vært deres eneste måte å fortelle historier på, deres hagiografier og nekrologer, deres kanal for inspirasjon, bekymring, omsorg, advarsel og avsky. Det å fortelle historier og det å bevitne liv er helt grunnleggende menneskelige og sosiale behov.
---
Roman
Elizabeth Strout
Fortell meg alt
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
347 sider, Press forlag 2025
---
Ekstraordinært og vanlig
Og det er dette Elizabeth Strout nok en gang har brakt inn i litteraturen. I Fortell meg alt har enda flere vanlige liv fått bli skrift og funnet sin plass mellom stive permer. Boka knytter sammen skjebner fra hele Strouts forfatterskap, vi får gledelige gjensyn og sorgtunge rapporter om karakterer som tidligere har fått god plass i romanene. Fortell meg alt er en dypt menneskelig roman, om det ekstraordinære i helt vanlige menneskers liv.
Handlingen foregår i en småby i Maine. Omdreiningspunktet er advokaten Bob Burgess og hans vennskap med forfatteren Lucy Barton, samt Lucy Bartons samtaler med Olive Kitteridge. Disse forteller hverandre altså historier, historier om «uregistrerte liv», om en skjult homofil og en frisør, om overgrep og eksepsjonelle mor-datter-forhold, om en plutselig kjærlighet mellom fremmede.
Og mens Lucy og Olive snakker om andre, snakker Lucy og Bob om sitt eget liv. De har det til felles at de gjerne lytter, men at få lytter til dem – og dermed blir de ensomme. De trenger hverandres vennskap og ører, hverandres tålmodighet og kapasitet for å tåle.
Under lesningen tenker jeg at de to faktorene fortrolighet og ømhet finnes i alle gode relasjoner. Og dersom man skal kalle noe kjærlighet, trengs begge deler
Historiene som binder oss sammen
Hva forteller disse fortellingene oss? Noen ganger har Lucy eller Olive tolkningen klar. Andre ganger forteller de bare hvordan noe er eller var, og kikker undrende på det sammen. «Herregud, alle disse uregistrerte livene, og folk bare lever dem», sier Lucy. Fortellingene er fascinerende små hverdagshistorier, og det er fint i seg selv, men de skaper også noe: De skaper forbindelser, veier ut av ensomheten, de skaper kjærlighet. Mellom de to kvinnene foregår nettopp det: «Og sånn føler jeg det med deg. En forbindelse. Kjærlighet. Så takk.» De to er en usannsynlig duo, men finner sammen i blikket for odde skjebner.
I det hele tatt er det relasjonene som står i fokus i denne romanen. Under lesningen tenker jeg at de to faktorene fortrolighet og ømhet finnes i alle gode relasjoner. Og dersom man skal kalle noe kjærlighet, trengs begge deler. For de mange menneskebåndene i romanen, er det vekslende innslag av begge. Noen relasjoner preges av det ene, men ikke det andre, og i noen varierer det.
Det slår meg også at Strout får fram at dette gjelder alle mellommenneskelige forhold, og at alle gode relasjoner likner på hverandre i så måte. Det gjelder profesjonelle relasjoner og hjelperelasjoner like mye som mellom venner, i familien og mellom partnere. Er det ømhet og fortrolighet mellom oss, så gir relasjonen lindring og glede.
Jeg leser sjelden en bok der samtlige karakterer har passert seksti
Synd-spisere
Strout selv har stor ømhet for sine karakterer. Og det er dette som gjør at jeg ikke kan annet enn å berøres og betages av portrettene hun skaper. Selv når den beskrevne er en skikkelig dust, som gjør virkelig fæle ting, har hun hjerte for ham.
Men de fleste av bokas brister er hverdagslige: Vi gjør nesten vårt beste, vi er forfengelige, lett selvsentrerte, sårer hverandre uten å legge merke til det og ødelegger for oss selv på måter vi ikke forstår. Vi kommer til innsikt, men klarer ikke leve etter den. Men viktigere: Vi vet så lite om hvordan vi påvirker andre, og det gjelder spesielt når vi trøster, gleder, heler, skaper kjærlighet, trygghet, lys og rom rundt oss.
Noe av det vakreste Lucy Barton sier om andre, er at de er synd-spisere: «Noen mennesker på denne jord spiser andre menneskers synder, og det var det Janice gjorde hele livet (...). Hun tygget og tygget i seg andres synder.» Slik forsvinner konsekvensene av andres misdeder – det finnes mennesker som absorberer dem. Problemet er bare at det koster noe. Den som spiser andres synd, blir eldre og eldre og mer og mer sammenkrøket.
Alderdom og svekkelse
Og alderdom og svekkelse er også et tema for Strout, selv om det ikke er uttalt. Boka er full av gamle folk og deres kropp, de som er i ferd med å pensjoneres og de som er i ferd med å gå ut av livet. De er i ferd med å pakke sammen arbeidslivet, hjemmet, de ser relasjoner ta slutt, ja, livet selv. Jeg leser sjelden en bok der samtlige karakterer har passert seksti, men det er fint å gjøre det.
De gamle lever rolige liv, de har begrenset med krefter, men de er likevel som oss langt yngre. De er verken spart for avhengighet, smålighet eller begjær på avveie. Det er ingen automatisk foredling i alderdommen, den kan også handle om å bli mer og mer sammenkrøket – alt ettersom hvordan man har hatt det og hvordan man har tatt det. Og hva man har spist eller måttet spise av andres synd.
Sentimentalt?
Kanskje er det sentimentalt å like Elizabeth Strout. I så fall bryr jeg meg ikke. For jeg kjenner meg løftet når jeg leser. Jeg opplever å se verden i et mildere lys. Jeg synes jeg får låne Guds blikk på menneskene og meg selv når Strout kjærlig skriver fram en ansvarlig drittsekk, en forfengelig prest, en kantete gammel dame, en overfladisk rikmannsfrue og ikke minst den myke, snille, Bob og den kloke, ustadige Lucy.
Plottet i romanen ville blitt banalt å gjengi. Tolkningene av fortellingene er ikke så minneverdige. Men tingene er som de er. Spørsmålene er så gode. Blikket så skarpt og hjertet så ømt. Strouts konsentrasjon om de sentrale fakta, om rå eksistens, uten utenomsnakk, er høyere enn noen sinne.
Den viktigste historien i boka forblir uregistrert og skjult for leseren. Det er den Lucy forteller til Olive mot slutten av boka:
Til slutt sa Olive: ‘Det var litt av en historie, Lucy. Du burde skrive den ned, du har skrevet personlige ting før.’
‘Kommer aldri til å skrive den. Du er mottakeren.’ Lucy åpnet hendene som i en overrekkelse.
’Men jeg kommer til å dø, og den bør finnes der ute.’
‘Den er i deg, jeg ga den til deg.’ Lucy sa dette rolig, helt åpen i ansiktet.
Etter en lang stillhet sa Olive lavt: ‘Takk.’
Lucy så på henne og sa: ‘Bare hyggelig, Olive Kitteridge. Takk skal du ha.’
Etter en liten stund slapp treet ved Olives vindu fra seg et blad. Og så fulgte ett til. ‘Hvorfor faller de grønne bladene av?’ spurte Lucy, og Olive kikket ut av vinduet og sa: ‘Hvem vet.’
‘Nettopp. Hvem vet noe som helst.’
Det er så lite vi vet. Det er så mange spørsmål. Men vi kan fortelle hverandre om livet vårt, og slik vokser kjærligheten mellom mennesker fram, slik spises synden opp, slik blir livet verdt å leve.
Da Strout besøkte Litteraturhuset i Oslo sommeren 2024, sa hun: «Fiction matters. It matters because I think it elevates the ordinary, and I hope it shows us that there is no ordinary. All of us are extraordinary. Fiction matters because it allows us a peak into the world of others and in doing so, we do not need to feel so alone.»
Og hun har helt rett.
Anmeldelsen er basert på den engelske utgaven av boka, Tell Me Everything, men sitatene er hentet fra Hilde Rød-Larsens oversettelse til norsk.
