Det er lovende for en historisk roman å legge handlingen til Norges korte krig mot Sverige for norsk selvstendighet sommeren 1814. Nabolandskrigen ble utløst av at dansken Christian Frederik med nyvunnen kongestatus ønsket å stå imot stormaktenes beslutning om at Norge skulle bli en del av Sverige.
Det er slett ikke dumt å meisle ut skjebnesvangre fortellinger i en slik ruvende nasjonalromantisk kontekst. For på sitt beste kan en historisk roman både tilføye noe til perioden som skildres og kanskje speile vår egen samtid. Men historien kan også tjene som kulisser for å si noe om hverdagsmenneskers alminnelige liv.
---
Roman
Martin Tilrem
Et jentebarn
201 sider, Aschehoug 2025
---
Nabolandskrig og suverenitet
Martin Tilrem lykkes i Et jentebarn med å smi sammen et snedig plot med klare paralleller til i dag. Men romanen kommer verken med overraskende innsikter, eller nytt perspektiv på perioden. Siden dette er flombelyst del av norsk historie, ville det også være mye å forlange av en debutant.
Romanen synliggjør derimot at nabolandskrig og suverenitet på uhyggelig kort tid er blitt veldig aktuelt. Vi møter tvangsmessig rekruttering av uerfarne fattige ungdommer som blendes av å bli kalt til nasjonal krigføring. De står like fjernt fra innsikt i det storpolitiske spillet, som unggutter på steppene i Russland i dag.
Døden virker også langt unna. Krigseuforien i boken kan minne om stemningen i forkant av første verdenskrig som Stefan Zweig beskriver i Verden av i går. Med forkjærlighet for detaljer knyttet til våpenbruk, får Tilrem frem det groteske i å sette våpen i hendene til ungfolene. Som mange andre fortellinger med krigshistorien som skueplass, legger Tilrem vekt på at sterke mellommenneskelige relasjoner dannes i eksistensielt ladede situasjoner.
Romanen synliggjør at nabolandskrig og suverenitet på uhyggelig kort tid er blitt veldig aktuelt
Fortellerteknisk håndlag
Til å være debutant har Tilrem godt håndlag med hvordan fortellerteknikken kan utnyttes. Han skaper et skjebnedrama langs to tidsakser som kommenterer hverandre gjensidig. Det ene skildrer livet i familien omkring 1796 der Aslak er nyfødt og har en tvillingsøster. Det andre skildrer hans liv som menig soldat i kamp atten år senere. Kryssklippingen av de to handlingstrådene gir fortellingen dynamikk, spenning og høyner romanens moralske dilemma.
Allerede tittelen, Et jentebarn, hinter om at jenter lever usikre liv når det historiske lerret spennes opp. I virkelighetens avkroker, bak historiens gloriøse scener, fantes en sosialpolitisk realitet om fattigdom og barnedrap. Århundrers misogyni med drap på spebarn er tema for en rekke historiske verk. Nylig i Tore Renbergs Lungeflyteprøven. I Et jentebarn er det imidlertid ikke snakk om uekte barn, derimot om å velge ett liv fremfor et annet. Et av vår tids heteste politiske diskusjonsemner, abortdebatten, er bare en streiftanke unna.
Overtydelig
Men dramaet knyttet til jentebarnet, blir for detaljert og skildringen av foreldrene fremstår overfladisk. Som om personene blir mindre komplekse, dess mer utpenslet handlingen blir.
Antydningens kunst hadde fungert bedre for å få frem de etiske dybdene. Noe får meg til å tenke at forfatteren tar i bruk grep jeg forbinder med kulørte kulisseromaner. Det overtydelige forsterkes av fortellerstemmens moralsk anklagende tone som tar livet av bokas emosjonelle tyngdekraft.
På den andre siden minner moraliseringen om den poetiske realismens oppbyggelige tone i fortellinger som Faderen av Bjørnson. Samtidig alluderer kjernen i romanen til romantikkens mørke skjebnedramaer. Med det i mente blir det didaktiske laget i teksten litt mer spiselig.
Personene blir mindre komplekse, dess mer utpenslet handlingen blir
Ingen lek med kjensgjerninger
Å velge en episode fra tiden da Norge ble grunnlagt som nasjon, er en nasjonalromantisk ide i seg selv. Kanskje er det litt svulstig, men heldigvis er Et jentebarn mer opptatt av de menneskelige tragediene som utspiller seg i den mektige historiens kulisser, enn av den veldokumenterte scenen.
Likevel faller det meg inn at forfatteren kunne lekt seg litt med kjensgjerningene. Renkespillet til Christian Frederik førte til at Norge hadde en egen grunnlov da vi i oktober 1814 gikk inn i en kronunion med Sverige. Den var viktig for vår posisjon i unionen og den endelige selvstendigheten omkring hundre år senere. Suverenitet er ikke akkurat blitt mindre aktuelt. Romanen konsentrer seg om fattigfolks ulykke, men overser kraften som kunne skjule seg i det storpolitiske dramaet. Det føles ikke mindre viktig i lys av dagens maktspill på verdensscenen.
Med ujevne mellomrom blomstrer den historiske romanen opp. Nå ser vi muligens en liten knoppskyting, siden både etablerte forfattere og debutanter kaster seg over vår mangslungne fortid. Martin Tilrems etisk tenkende roman vekker ubehag også ved å minne om at nasjonal suverenitet ikke er så selvfølgelig lenger.
