Det er ikke tilfeldig at Tennessee Williams la handlingen til New Orleans i sitt ikoniske stykke En sporvogn til begjær. Sørstatenes subtropiske hete kan merkes både i bokstavelig og metaforisk forstand. Folk svetter, klær klistrer seg til kroppen, erotikken dirrer i lufta.
Williams bodde selv i byen – preget av forfall, men med en lurvete sjarm – da han skrev stykket i 1947.
Den norske tittelen «En sporvogn til begjær» er underlig misvisende. Kjødelig begeistring for sporvogner er som kjent sjelden vare. Det hele bygger på en oversettelsesfeil som mangler originalens ordspill. Den amerikanske tittelen A Streetcar Named Desire har en dobbeltbetydning; Stykket handler om begjær, som på engelsk heter desire, men New Orleans har også en bydel som heter Desire.
I filmversjonen står det på skiltet som angir trikkens endestasjon. I Christiania teaters versjon blir det derimot raskt tydelig at begjæret er vanskelig å spore.
Kjøkkenrealisme
Ingrid Nylanders kostymer er flotte og støtter opp om karaktertegningene, mens scenografien er overraskende realistisk og detaljert. Øverst oppunder taket ser vi to vinduer, som indikerer at vi befinner oss i en kjellerleilighet. Her er teglstein fra gulv til tak uten rom for symbolikk og med flatt, hardt lys som skaper en slags en–til–en kjøkkenrealisme.
Når forestillingen først går inn i realismen, savner jeg mer research. Her er det som om man ikke helt har gjort hjemmeleksa si; New Orleans ligger lavere enn havets overflate, noe som gjør at man ikke har kjellerleiligheter her. Scenografien er dessuten så dominerende at den nesten slåss mot skuespillernes oppmerksomhet.
Inderlig tilstedeværelse
I rollen som den fallerte sørstatsskjønnheten Blanche, lyser likevel Maria Bonnevie opp scenen og løfter det hele – i sin første rolle på en norsk teaterscene på 15 år (!) Selvfornektelsen og en fortid full av mørke hemmeligheter, preger Blanche når hun ankommer leiligheten til søsteren Stella.
---
Teater
En sporvogn til begjær
av Tennessee Williams
Regi: Marit Moum Aune
Scenografi: Erlend Birkeland
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Lyddesign: Lars Hareide
Lysdesign: Eivind Myren
Christiania Teater
---
Her møter vi Kjersti Dalseide i en svært god tolkning som omsorgsfull lillesøster, som har giftet seg langt under den standarden de er vokst opp med. Det psykologiske kammerspillet skrur seg til når Blanche ymter om søsterens mangel på ambisjoner, og på svogeren Stanley, som hun mener er altfor enkel og røff.
Bonnevie byr på en inderlig tilstedeværelse
Bonnevie byr på en inderlig tilstedeværelse, hun har i seg både en kraft og en sårbarhet som gir en spennende dynamikk til Blanche. Slik skaper hun et helstøpt og komplekst menneske vi ikke klarer å ta øynene bort fra.
Bommer
Med blikk for de vekslende maktbyttene mellom folk – for spillet mellom overtak og underlegenhet, forstillelse og eksplosjon – drar Tennessee Williams oss inn i en historie som egentlig ikke handler om klasse og kapital, men om hvordan vi holder på vår verdighet.
Marit Moum Aune byr på en dynamisk regi, men bommer på castingen for at dette skal nå over til publikum. På mange måter er det å spille Stanley etter Marlon Brando, som å hoppe etter Wirkola. Brando var 23 år da han fikk sitt store gjennombrudd på Broadway med dette stykket, som senere ble filmatisert av Elia Kazan. Med Trond Espen Seim i rollen, er Stanley med ett blitt 30 år eldre – noe som forandrer (for) mye av premissene og dynamikken karakterene imellom.
Lite lidenskap
Seim prøver klokelig nok ikke å kopiere Brando. I stedet for den lekne og ungdommelige kåtskapen, der det brutale og sjarmerende eksisterer side om side, får vi en hardere og mer bitter mann, der innestengt sinne tidvis slipper ut med voldsom kraft. Seim gjør en solid rolleprestasjon, men jeg savner langt mer av den lidenskapelige kjærligheten til Stella og ikke minst – en grunn for hvorfor Blanche fascineres av ham.
Spor av forlokkende sjarme må vike for slafsing av mat, gretne grynt og illsinte utbrudd
Mens originalens tilårskomne Blanche nærmest forhekses av det potente og ungdommelige, må hun her «ta til takke med» en middelaldrende mann med begynnende ølvom. Spor av forlokkende sjarm må vike for slafsing av mat, gretne grynt og illsinte utbrudd som tas helt ut i svingene.
Slik forsvinner mye av stykkets drivkraft: Miksen av maktkamp og uforløst begjær. Den skjøre linjen mellom sex og vold, avsky og tiltrekning, som kan eksistere side om side. Ønsket om å gi etter for det sanselige og utemmede man er oppdratt til å tøyle.
