«Det er umulig med poesi etter Auschwitz», skrev den tysk-jødiske filosofen Theodor Adorno i 1949. For hvordan kan et romantisk uttrykk beskrive den moderne virkelighetens industri, fremmedgjøring og redsler?
Modernismen som oppstod etter verdenskrigene i forrige århundre kan trygt leses som et ønske om å skape et nytt språk – for arkitekturen innebar det måteholdne bygninger uten ornamenter, rasjonelle konstruksjoner der funksjon trumfer form.
Dette mildt sagt usentimentale sinnelaget har sine motstandere: Den amerikanske forfatteren Tom Wolfe karakteriserte moderne arkitektur som et «glass isvann slengt rett i ansiktet» i pamfletten From Bauhaus to our house fra 1981 – en småspydig ideologisk forløper til dagens Arkitekturopprør.
Kinoaktuelle The Brutalist utforsker nettopp gnisninger mellom europeisk og amerikansk tankegang og erfaringer – friksjonen når et krigsherjet kontinents behov for nyskapning gnager mot forfengeligheten og den rå kapitalismen på den andre siden av Atlanteren.
---
Film
The Brutalist
Regi: Brady Corbet
Manus: Brady Corbet, Mona Fastvold
Med: Adrien Brody, Felicity Jones, Guy Pearce, med flere
3 timer og 30 minutter, USA 2025
Aldersgrense: 15 år
---
Jødedom og kristendom
Vi blir kjent med den ungarsk-jødiske arkitekten Laszlo Toth idet han krysser dette havet. Han har overlevd konsentrasjonsleiren Buchenwald og vil begynne et nytt liv i et land som ser fremover. Vel fremme hos fetteren Attila – som har konvertert til kristendommen og driver møbelforretning under amerikansk navn – får han høre at kona og niesen er i live, men at store helseproblemer holder dem fra å reise.
Et møte med industriherren Harrison Van Buren blir livsforandrende – endelig kan Lazlo gjenoppta sin virksomhet som arkitekt. Men fysisk og formodentlig også psykisk smerte har gjort ham rusavhengig, og ekteskapet skal settes på prøve. Og kan virkelig samarbeidet med den amerikanske forretningsmannen være fruktbart?
En påstand begynner å tegne seg: Nazistene forbød moderne arkitektur, mens amerikanske byggherrer utvanner den med kompromisser og krav til lønnsomhet. For den jødiske hovedpersonens del, innebærer det å bygge en kirke inne i et senter som var tenkt som et religionsnøytralt byrom.
Selv om den er kraftfull, undrende og akkurat passe ubehagelig, er The Brutalist mer rettet mot hjernen enn mot hjertet
Ingen plettfri helt
Manuset, skrevet av regissør og produsent Brady Corbet i samarbeid med hans norske kone Mona Fastvold, har agg mot det amerikanske, men Laszlo er langt fra noen plettfri helt. Han er ærekjær, lidderlig og kompleks og ikke nødvendigvis så sympatisk. Men det er kanskje noe heroisk i hvordan han etterstreber ærlighet og sannhet?
Fetteren har blitt katolikk av bekvemmelighetshensyn, selv går Laszlo i synagogen. Trollet i dette eventyret er en praktsyk kapitalist som misunner europeisk intellekt, som investerer i modernisme hvis han får beundring og oppmerksomhet og som viser religiøst engasjement når det gir økonomisk avkastning.
Ti oscarnominasjoner
The Brutalist hadde verdenspremiere i Venezia i september og føles enda mer aktuell i en tid der det amerikansk-europeiske samarbeidet settes på prøve. At det er filmet med 1950-tallsformatet VistaVision og at spilletiden tikker inn på tre og halv time (inkludert pause), vitner om heftige ambisjoner.
Og filmens åpenbare kvaliteter gjenspeiles av svært gode kritikker og ti oscarnominasjoner, blant annet for beste film, regi, foto, manus – samt tre skuespillernominasjoner.
Hovedrolleinnehaver Adrien Brody, som selv er av ungarsk-jødisk avstamning, vant for øvrig Oscar for tolkningen av en holocaust-overlever i Pianisten (2002). Å gestalte den skadede, men ærgjerrige og svakt håpefulle arkitekten Laszlo gir ham anledning til å bruke et imponerende register.
Den første delen av The Brutalist er nærmest magisk
Knaker litt i fundamentet
Den første delen av The Brutalist, der Laszlo forsøker å etablere seg i USA er nærmest magisk – man fryder seg ved tanken på å tilbringe en sjettedel av et døgn i dette selskapet.
Litt av trolldommen forsvinner etter pausen: Felicity Jones fortjener definitivt en Oscar for rollen som hovedpersonens kone, men når filmen nærmer seg ekteskapsdrama, får den noe ukledelig tungt og tradisjonelt over seg.
Fundamentet står hele tiden støtt, men det knaker litt i de ikke alltid like elegante sammenføyningene. Den samlede vekten av store problemstillinger - innvandring, frihet, opprettelsen av Israel, ekteskap, utbytting, krig, urettferdighet, rus, familiebånd, identitet, kulturforskjeller og arv – løftes ikke med den samme lettheten gjennom hele spilletiden. Når det går over styr med hovedpersonen, skjer noe av det samme med filmen.
Og kunne historien inneholdt enda litt mer arkitektur?
Et råttent land
At symbolikken males med bred pensel er ingen innvending, men en del av greia. Optimistiske filmavisklipp om stålindustrien i den nåværende rustbelte- og vippestaten Pennsylvania gir et inntrykk av at Amerika en gang var great. Men kapitalistene bak det hele skildres som hensynsløse råskinn.
Og når Corbet og Fastvold ønsker å fortelle at et krigsødelagt Europa blir voldtatt av et kulturfattig USA – foregår det på helt bokstavelig vis.
«Dette landet er råttent», sier en av hovedpersonene, og påstanden er ikke åpen for tolkning.
Suveren samtalestarter
En umiddelbar klassiker, et referanseverk som vil stå igjen som et av tiårets beste, skrev jeg om Vox Lux, Corbets briljant slående forrigefilm.
Selv om den er kraftfull, undrende og akkurat passe ubehagelig, er The Brutalist mer rettet mot hjernen enn mot hjertet, det er ingen film som trenger inn i sjelen. Men den mangefasetterte storslåttheten gjør at den ikke lykkes så aller verst i målet om å bli oppfattet som en umiddelbar klassiker. Og som utgangspunkt for samtaler om estetikken og etikken i dagens virkelighet, er den suveren.
