Annie Ernaux behøver knapt noen introduksjon. De siste årene har hun blitt en litterær stjerne i Norge med utsolgte saler og kritikerroste bestselgere som Årene, Far og En kvinne. Og så vant hun dessuten Nobelprisen i litteratur i 2022.
Som forfatter kombinerer hun autobiografisk utforskning av egne minner med et samfunnsanalytisk blikk for den historiske epoken hennes liv har vært en del av. Den andre datteren, som nå kommer på norsk, følger i samme spor – med viktig ett unntak: boken er skrevet som et brev til hennes døde søster.
Den andre datteren ble utgitt på fransk i 2011, tre år etter Årene, og er vakkert oversatt av Henninge Margrethe Solberg, som har oversatt flere av Ernauxs bøker for Gyldendal. Den lille boken ble til da en redaktør spurte om hun kunne skrive en tekst for en antologi med tekster i samme sjanger som Franz Kafkas Brevet til faderen.
---
Roman
Annie Ernaux
Den andre datteren
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
80 sider, Gyldendal 2025
---
En helgen og en djevel
I motsetning til Kafka, skriver Ernaux ikke brev til en person hun kjenner. For mottakeren døde før Annie ble født og foreldrene skult hennes eksistens sin nye datter. Unge Annie ble først klar over søsteren en sommerdag da hun var ti, da hun overhørte moren fortelle en annen kvinne om datteren som døde av difteri da hun var seks år. Det er egentlig det eneste hun noensinne hører om søsteren fra sine foreldre, og hun får seg aldri til å spørre om henne senere. Hun vil alltid forbli den første datteren Annie ikke vet noe særlig om.
Unge Annie fyller imidlertid uvitenhetens tomrom med fantasier, selvanklager og frustrasjon.
I samtalen hun overhørte, omtalte moren den første datteren som «snillere» enn henne. Datteren var «en liten helgen» som trodde hun skulle møte Jesus og jomfru Maria når hun døde. Disse fragmentene vokser til store fantasier om søsteren som en helgen, og henne selv som «djevelen» i familien. Fantasiene blir sentrale i Annies forsøk på å forstå. De vekker selvanklagelser, men også sinne mot foreldrene.
Katolske klisjéer
Jeg må innrømme jeg først ble litt motløs da jeg skjønte at Ernauxs bok var så full av katolske tema og religiøse allusjoner (noe som ellers er uvanlig for hennes bøker). En ikke ubetydelig andel av modernismens litterære kanon – fra midten av 1800-tallet til langt inn i neste århundre – skriver i et katolsk brakkvann, mudret av begjær, anger, meningstap og dødsangst. Det er mer en noe annet tilfellet med fransk litteratur.
Litterært sett var det givende å være forfatter i en stram men vaklende katolsk kultur. Men det har også for lengst blitt en klisjé: forfatterne som gikk på skoler hos undertrykte og undertrykkende nonner, var lysende intelligente, leste Baudelaires Ondskapens blomster under dyna og endte med å skrive fantastisk litteratur besynderlig mettet med en glød som ikke kan ha kommet fra den ateismen de selv bekjenner og som dessuten var preget av en psykoanalytisk selvransakelse mer grundig enn den strengeste syndsbekjennelse.
Tro og psykoanalyse
Den Annie Ernaux vi møter i Den andre datteren er støpt i samme skje. Om vi vil, kan vi derfor psykoanalysere brevet i fillebiter: det handler om det undertrykte traumet som vender tilbake. Brevet beskriver et tap som bare lar seg tilkjennegi som tap, og dessuten angsten som kommer av å aldri leve opp til etterkrigstidsgenerasjonens strenge moralske og religiøse standarder. Skyldfølelsen hun føler på, kommer ikke bare av å bryte en lov, men også av at hun aldri klarte å identifisere seg med den i utgangspunktet.
Vi kan dermed også sosiologisere det hele som en viss type erfaring av sekularisering: Ernaux ble kjent med troen i en tid da den allerede var utdatert og nødvendigvis bare kunne erfares som en etterlevning. Gud døde ikke; Gud hadde alltid allerede vært død. Troen var allerede tapt, og var en del av hennes liv som et tap, selv før hun visste om den.
Slike lesninger er helt på sin plass, ja, Ernaux skriver dem frem selv med glede. Men brevet er også en sterk gjengivelse av en ganske alminnelig, men sår familiehistorie som mange kan kjenne seg igjen i. Det er faktisk denne gjenkjenneligheten som gjør boken til mye mer enn klisjé.
Ernaux ble kjent med troen i en tid da den allerede var utdatert
Følelser og forbannelse
Ernauxs følelser ovenfor søsteren er uløselig forbundet med relasjonen til foreldrene. Det er, i første omgang, følelsen av å ikke være den førstefødte, det utvalgte barnet som foreldrene virkelig elsket. Annie kunne aldri være god nok, ikke minst fordi hennes oppdragelse var så preget av foreldrenes minner om søsteren. Det er dessuten følelser overfor søsteren som en venn, om fantasien om et hemmelig vennskap mellom to søstre.
Til sist, er det også en dyp følelse av skyld som oppstår idet hun, som hadde foreldre som bare kunne forsørge ett barn, innser at hun bare lever fordi søsteren selv døde.
Ernaux skriver disse tunge tankene med en letthet, men også med en nær inderlighet. Dette til tross for at vi har å gjøre med en ganske komplisert dans mellom perspektiver. Brevet er tilegnet en død søster, som hun heller aldri diskuterte med sine døde foreldre, og åpner slik et spekulativt og personlig rom som har avgjørende betydning, men som rent konkret kan forbindes til få faktiske hendelser eller bilder i livet.
Sorgarbeid
«Barns forbannelse er at de tror», lyder sitatet fra Flannery O’Connor ved bokens åpning. Forbannelsen er altså at søsteren døde før hun rakk å miste troen, og dermed beholdte sin uskyld. Men forbannelsen er også foreldrenes, som både savner og forakter barnets naivitet. Til sist tilhører forbannelsen også unge Annie, som trodde så mye om søsteren uten å kunne vite noe.
Mot slutten av boken forsøker Ernaux å bryte forbannelsene ved realitetsorientere sine forestillinger om søsteren, men også ved å kalle henne til live: «Kanskje har jeg villet gjøre opp for en innbilt gjeld ved å gi deg liv, slik din død ga meg. Eller la deg komme til live og dø igjen for å bli kvitt deg, skyggen din.»
Forsøket er kanskje fånyttes. For søsteren er jo dømt til å forbli en fantasi. Franz Kafka leverte aldri brevet han skrev til sin far, og det samme kan heller ikke Ernaux. Men det ligger mye godt arbeid i forsøket på å vekke søsteren til live. Først og fremst er nemlig Den andre datteren et vakkert stykke sorgarbeid, et forsøk på å akseptere med en gjeld som aldri helt kan betales.
