Sjelden føles ei bok så mye som en tikkende bombe som Tomas Espedals nye bok, Mens det ennå er for sent.
Sjangerbetegnelsen aleine gjør utgivelsen til en begivenhet; dette er første gang den garva roman- og essayforfatteren begir seg ut på å skrive noveller. Men i stedet for å sette opp novellene pent og pyntelig etter hverandre som adskilte tekster med utheva titler, kommer Espedals noveller i en sammenhengende strøm, kun markert med blanklinjer imellom.
Og til og med da går mye av innholdet i dem igjen, som stemmer i et sammensatt partitur.
---
Noveller
Tomas Espedal
Mens det ennå er for sent
169 sider, Gyldendal 2025
---
Den umulige novellen
En av de gjennomgående stemmene er en forfatter ved navn Karel, som åpner for direkte erfaringer rundt skrivegjerninga og meninger om litteraturen for øvrig. Tidlig i boka fortelles det at «Karel ville avslutte forfatterskapet sitt med å skrive noveller; han hadde alltid forestilt seg at novellen, ved siden av diktet og essayet, var den ypperste formen for skjønnlitteratur.»
Karel har venta med å skrive i denne sjangeren til «han hadde nådd en viss modenhet, en viss kvalitet i språket, en særegen stil som gjorde at han kunne skrive noveller som han selv var fornøyd med».
Det er nærliggende å lese dette som en sjølreferensiell kommentar fra Espedal, hvilket unektelig tilfører et ekstra press på resultatet i boka framfor oss.
En ny start for Espedal?
Karel på sin side rammes av et sjeldent erfart tilfelle av skrivesperre når han skal i gang med å komponere sin svanesang. Ved bokas start, før Karels karakter introduseres med navn, er det nettopp motstanden i teksten som skildres, som om «selve sjelen i maskineriet er ødelagt».
Om Espedals erfaringer med en ny litterær form er lik Karels, har han klart å rive ned sperringene så det synger. Mens det ennå er for sent fosskoker med kreativ kraft og føles på ingen måte ut som en avslutning for Espedals forfatterskap. Snarere føles dette ut som ei ny åpning, ikke bare for ham, men i den norske novelletradisjonen som sådan.
Boka fosskoker med kreativ kraft
Fra skrivesperre til byggearbeid
Motstanden i bokas første sider pakkes ut med vekslinger i setningenes rytme – brudd og flyt – som gir et umiddelbart driv til lesinga. Den poetiske bevissthetsstrømmen tar oss fra skrivesperren ved tasturet, til lyden av byggearbeid, boring og knusing av stein, til et landskap med hemmelige stier forut for bebyggelsen.
Beskrivelsen fungerer både som en metafor for forfatterens prosess, men også som de ekte sanseinntrykkene til en som forstyrres av verden rundt seg og tvinges til å forholde seg til den. Detaljer om kulepennens anatomi og fingeren som holder den, utløser en historie om fabrikkjenta som produserte pennen – vi går inn og ut av de ulike livene som utgjør en hel verden.
Plass til både Trump og Putin
Slik oppleves boka som usedvanlig rik, men det gir også en djupt eksistensiell dimensjon. De lause og tette forbindelsene mellom karakterene formidler en variasjon av erfaringer, samtidig som at de forenes i en felles menneskelighet.
Videre åpner dette for en rekke politiske nedslag i samtida, her får både Trump og Putin medfart, miljøødeleggelser og luftforurensing glir like naturlig inn. Til tross for at det helhetlig sett blir «for mye», er det en koherens i alle trådene, da de hele veien spores tilbake til den menneskelige erfaringa – som om den skrivende tar seg en pause i arbeidet, sjekker innom nyhetene, som så, lik lydene fra byggearbeidet, griper inn i teksten.
Håpløsheten i hverdagen
Karakteren Asger står fast i livet, det meningsløse i kildesorteringa og syklinga til jobb, håpløsheten i hvor lite det endrer verdenssituasjonen. Han bestemmer seg for å bryte opp og forlate hverdagen på søken etter verdens skjønnhet. Til Karel sier han «jeg drømmer ofte om å forsvinne, bli en annen et annet sted, et annet liv, det er jo mulig, det er ennå ikke for sent».
Henvisninga til bokas tittel er betydelig; der Asger har troa på at det ennå ikke er for sent å se verdens skjønnhet, konstaterer tittelen at det er det. Likevel ligger ordet «mens» over alle historiene i boka og antyder et forsøk og en pågående prosess, som til tross for å framstå fånyttes, umulig, er verdt å begi seg ut på.
Boka oppleves som usedvanlig rik, men gir også en djupt eksistensiell dimensjon
Mestrer novellen
Asgers ferd ut i verden gjør noe vesentlig med bokas framdrift; herfra sliter jeg med å legge den fra meg, som om jeg i likhet med Asger sitter på et tog og er vitne til en stadig tilblivelse, som om alt kan skje. Både hans og Karels perspektiver gir holdepunkter til de tilsynelatende usammenhengende tekstsnuttene med intertekstuelle referanser fra andre forfattere og stemmer. Der første halvdel av boka inneholder mer distinkte noveller med egne karakterer, settinger og narrativ, renner andre halvdel over i en eksperimentell form.
En innvending denne boka kan være at dette strengt tatt ikke er en novellesamling, men et sammensatt prosaverk. Når jeg likevel mener at Espedal mestrer novelleformen, er det med grunnlag i hvordan han så effektivt etablerer komprimerte narrative utsnitt. Med kun ett navn og en kontekstuell detalj begynner lesninga på nytt, igjen og igjen. Samtidig som Espedal bygger opp formen, bryter han den imidlertid ned, og i sprekkene skaper han forbindelser mellom alt og alle.