En jente står i en gate på natten, med et tomt spann i hendene. Hun sier ingenting. Da politiet senere spør om navnet hennes, hvem foreldrene er og hvor gammel hun er, har hun ikke et svar å gi.
Den tyske forfatteren og operaregissøren Jenny Erpenbecks mystiske debutroman Det gamle barnet (1999) kjennes, tross sitt korte format, merkelig tung ut. For i motsetning til hennes senere kjente romaner, bærer denne fortellingen i stor grad vekten av alt vi ikke får vite.
---
Roman
Jenny Erpenbeck
Det gamle barnet
Oversatt av Ute Neumann
112 sider, Oktober 2025
---
Historiens tunge kvern
Jenny Erpenbeck (f.1967) har med sin distinkt nøkterne og usentimentale stil, om hvordan enkeltmennesket blir matet inn i historiens store, tunge kvern, de siste årene blitt en av favorittene til å motta Nobels litteraturpris. Om det handler om flyktningkrise i Går, gikk, har gått (2017), tilfeldighetenes spill når krigene raser i Alle dagers ende (2018) eller dilemmaet med det delte Tyskland, i hennes siste store roman Kairos (2022), er det historien med stor H og de personlige historiene, som er Erpenbecks materiale.
Med fasiten foran seg, med hvilken vei forfatterskapet til Erpenbeck har tatt, er det desto mer interessant å lese hennes minimalistiske debutroman – hvor hun stripper fortellingen helt ned for historisk kontekst, og unnlater å gi sin karakter en personlig historie.
For hva gjør vekten av det usagte med en roman?
Har vi ikke lov til å skjule oss selv i litteraturen?
Barnas nådeløse hierarki
Romanen Det gamle barnet følger jenta fra hun blir tatt hånd om av politiet, hennes opphold på et barnehjem og en siste tid på et sykehus.
På barnehjemmet søker jenta hele tiden det motsatte av hva de andre barna ønsker seg – hun omfavner alle strenge rutiner for søvn, mat, hygiene, skole og fritid. Barnas iherdige motstand mot det ufrie og barske livet, og deres higen etter å bli voksne – står i skarp kontrast til jentas totale omfavnelse av det. Hun ser en frihet i rutinene, og søker seg heller mot den nederste plassen i barnas nådeløse hierarki.
Jenta uten egenskaper
Ved å ikke gi kontekst, innsikt eller forklaringsmodeller til jentas handlinger, blir leseren i stor grad overgitt til seg selv og fantasiens store åpne rom. Jentas mangel på egenskaper, hennes evne til å smelte inn og utslette seg selv, gjør henne til en som er vidåpen for tolkning, samtidig trer alt som er rundt henne nådeløst frem – det lille systemet som alle er fanget i, speiler det store systemet vi alle er en del av.
Men jentas tilbakeholdenhet er det motsatte av et tomrom, det er heller et «noe» som tar stor plass og som veier tungt. For som Erpenbeck selv skriver om sin egen debutbok, i den uhyre interessante memoaren Kein Roman (2018): «Å ikke å snakke er like mye et uttrykk som å snakke».
En nødvendig fortielse
Jeg har alltid syntes det har vært en forbindelse mellom de tyske forfatterne Jenny Erpenbeck og novellemesteren Judith Hermann (f.1970), som brakdebuterte med novellesamlingen Sommerhus, senere i 1998, ett år før Det gamle barnet kom ut. Men jeg har ikke helt klart å sette fingeren på hva dette slektskapet er, utenom det opplagte at de begge er Berlinere i samme generasjon – for det er jo tross alt veldig mye som skiller dem.
Men da jeg leste Erpenbecks tankevekkende memoar Not a Novel. A Memoir in Pieces på engelsk og Hermanns undersøkende memoar Vi skulle fortalt hverandre alt. Om taushet og fortielse i skrivingen (2023) fikk jeg øye på at det er nettopp deres tilbakeholdne form som forener disse to store tyske forfatterne.
I begge memoarene er fortielsen et bumerke for dem begge, en form som er helt nødvendig - som gjør det mulig for dem å bruke litteraturen som en maske.
For Erpenbeck er traumet hvordan hennes hverdag i Øst-Tyskland, fra en dag til en annen, gikk fra nåtid til fortid
Tysklands traume
De vokser opp på hver sin side av muren, Hermann i vest og Erpenbeck i øst, rygg mot rygg. Og begge har personlige traumer som stammer fra krigen og Tysklands deling.
For Hermann er det essensielt å skrive, men samtidig helt maktpåliggende å beskytte en ukonvensjonell og dysfunksjonell familie – og deres familietraumer som stammer fra flukt og krig. Mens for Erpenbeck er traumet hvordan hennes hverdag i Øst-Tyskland, fra en dag til en annen, gikk fra nåtid til fortid – som noe som ikke lenger eksisterte.
Det som ikke sies
Begge beskriver erfaringen med etterkrigs-Tyskland i et språk som holder tilbake, som ikke kan eller vil si ting rett ut. Begge bruker kraften og tyngden i det som ikke sies.
Har vi ikke lov til å skjule oss selv i litteraturen?
Det er sentralt spørsmål i memoaren til Erpenbeck. Og slik gjør hun oss oppmerksom på at barnet, stående på gaten i natten, med et tomt spann i hendene, er henne – et barn som kom fra et sted som alle ville glemme hadde eksistert.