Edvard Munch var den moderne avantgarden i kjøtt og blod. Men han var ikke upåvirket av fortiden. Som andre «fin de siècle»-kunstnere hentet han næring fra den viltvoksende og spirituelle middelalderen.
En ting er skjeletthånden og de huløyde vampyrkvinnene, effekter vi kjenner fra populærkulturens gotiske lekekasse. Noe annet er de kroppslige og holistiske vibbene, den kristne ikonografien, det håpefulle lyset og dragningen mot håndverkstradisjon og katedraler.
Nasjonalmuseets nye storsatsing, Gothic Modern. Fra mørke til lys, er et forbilledlig og modig eksempel på hva forskning på tvers av land kan frambringe. Her er det mye å fordøye, svært mye, men boringen i Europas «gotiske modernisme» er både overraskende og opplysende.
Faktisk blir jeg noen ganger nesten hypnotisert. Så forlokkende er denne sammenstillingen av moderne og eldre (mester)verk og de estetiske, psykologiske og idehistoriske linjene som tegnes opp.
Adam og Eva
Middelalderens formspråk og mytologi var omsvermet også i romantikken og nasjonalromantikken, tidligere på 1800-tallet. Men det museet kaller den gotiske «vekkelsen» ved overgangen til det 20. århundret, er ikke blitt utforsket på samme måte.
---
Utstilling
Nasjonalmuseet
Gothic Modern. Fra mørke til lys
Kuratorer: Vibeke Waallann Hansen og Cynthia Osiecki
Står til 15. juni
Utstillingen er et samarbeid mellom Det finske nasjonalgalleriet Ateneum, Albertina museum i Wien og Nasjonalmuseet
---
Modernistenes dragning mot middelalderen og den nordeuropeiske renessansen ser ut til å handle mer om normbrudd enn nostalgi. Kunstnerne, som sto på tampen av en ny tid, søkte nye måter å uttrykke følelser og stemninger på. Her blir arven fra gotikkens bildespråk om synd og frelse en nøkkel. I et av flere interessante essay i utstillingskatalogen peker Jeanne Nuechterlein på en endring i intensjon, fra den religiøse henvendelsen til utforsking av sinnet og samhandling mellom mennesker.
Adam og Eva og syndefallet er ett motiv som går igjen i begge epokene. Hos Albrecht Dürer handlet forholdet mellom de to først og fremst om anatomi og teologi, mens Munch hadde andre beveggrunner. Hos ham er det snarere psykologiske spenninger som settes i spill, i en tid da synet på kjønn og seksualitet var ganske snevert.
Kunstnerne, som sto på tampen av en ny tid, søkte nye måter å uttrykke følelser og stemninger på
Virkelig sterkt er det å se danske Ejnar Nielsens Mann og kvinne (1917–19). Det monumentale maleriet er vakkert utført og vanskelig å tyde. De to kroppene ligner uvanlig nok i form og uttrykk, men vender seg bort fra hverandre. De virker rett og slett uinteresserte, eller irriterte. Hvem vet.
Den lidende kroppen
En annen gjenganger med sterk følelsesmessig appell, er den forvridde og lite idealiserte kroppen. I senmiddelalderen ser vi det ikke minst i fremstillinger av den korsfestede og døende Jesus, som i utstillingens pietà fra rundt 1390. Tyngden er lagt på Jesu menneskelighet. Kroppen er utarmet, huden gusten og full av sår.
Den «groteske» kroppen er ubehagelig å se på, men også gjenkjennelig og ærlig. Den er individuell, men universell, slik smerte og lidelse også er det. Det er dette Kate Kollwitz klarer å fange inn i dypt bevegende trykk av mødre i desperat sorg over sine døde barn. Kollwitz henter skyts fra middelalderens lidelsesskildringer i sine bilder av sosial urettferdighet og nød. Det suggererende religiøse budskapet blir til samfunnsengasjert kunst og et ønske om å mobilisere, her og nå.
Kollwitz oss på at det alltid er de svakeste som rammes hardest av politiske lederes idioti
Gothic Modern er rett og slett en gyllen mulighet til å oppleve flere av verdens mest kjente kunstnere samlet på et brett, blant dem den tyske mesteren Kollwitz. Kollwitz’ verk er påtrengende aktuelle. De minner oss på at det alltid er de svakeste som rammes hardest av politiske lederes idioti.
Svart engel
Den som lengter etter hodeskaller og mørk mystikk skal heller ikke gå skuffet ifra. Kunstnerne rundt 1900, blant dem Kollwitz og Munch – men også den enda mer folkelige Theodor Kittelsen – var nemlig tiltrukket av et spesielt makabert motiv fra middelalderen: Dødsdansen.
I middelalderens mer verdslige bilder blir skjelettenes omgang med de levende forstått som en slags blanding av satire og moral, slik vi ser det i Michael Wolgemuts Dødsdans i «Nürnbergkrøniken». Husk at du skal dø, er det underliggende budskapet.
Det er påfallende hvor mye vitalitet det er i mange av dødsdansene
De grimme skjelettene traff en nerve hos de moderne kunstnerne. Igjen blir vi gjort bevisste på hvor sterk gjenklang gotikken hadde i en kultur som var moden for nye og ekspressive måter å skildre eksistens på. Og, så klart, i en tid da okkultisme og nye spirituelle trender rørte rundt i det åndelige landskapet.
Det er påfallende mye vitalitet i mange av disse dødsdansene. I Kittelsens Dance Macabre (1894) har døden en sanselighet og energi som nærmest suger livskraften ut av jenta han danser med. Et annet must å få med seg, er Vincent van Goghs Hodeskalle med sigarett (1886). Døden både røyker og gliser, og minner sånn sett, igjen, om de høyst levende døde i middelaldermotivene, hvilket også må kunne sies om Arnold Böcklins Selvportrett med døden som spiller fele (1872).
Død og mørk energi til tross: Gothic Modern får frem hvordan vendingen mot middelalderen også var frigjørende og håpefull. Kunstnerne brukte gotikken til å dytte i vedtatte sannheter, både sosialt og estetisk.
Samfunn og visjoner
Også det kollektive og håndverksmessige ved middelalderen blir løftet frem som idealer. Den urbane og rastløse flyttet til landlige strøk for å gjenfinne tradisjoner og leve et «enklere liv», ikke så ulikt 1970-årene, kanskje, eller i dag.
En av dem var Gustave Van de Woestyne, som rundt 1900 bodde ti år i et kunstnerkollektiv på den belgiske landsbygda. Religiøst inspirerte Van de Woestyne vendte seg mot middelalderens gamle mestere, som Pieter Bruegel den eldre. Den dårlige såmannen (1908) tar for seg den bibelske lignelsen, og gir den et hellig og ikonlignende, men også profant og samtidig uttrykk.
Kuratorene viser også hvordan den britiske og «anti-industrielle» Arts and Crafts-bevegelsen påvirket kunstlivet i Europa inn i det 20. århundret. Her finnes flere vakre eksempler på glassmaleri, vev og planteornamentikk. Faktisk skal Munchs monumentale aula-maleri Solen være inspirert av de gotiske katedralenes rosevinduer, og måten de fanget inn «det guddommelige lyset».
I forlengelsen får vi også glimt av hvordan holistiske og apokalyptiske stemninger hadde gjenklang i den moderne kunsten.
Historiens runddans
Gothic Modern er et imponerende og ambisiøst dypdykk i vår mangslungne kunsthistorie. Ikke minst gir den et tankevekkende bilde av samspillet mellom kontinuitet og brudd. Den moderne kunsten rundt 1900 var på den ene siden sjokkerende nyskapende og på den andre dypt forankret i tradisjonen.
For å sitere et sitat av Wilhelm Worringer i en av salene: «Vi hungrer og tørster etter en kunst som gjør mer enn å fryde øyet og stimulere sansene. Vi søker etter en sakral kunst for ikke-troende.»
Rommene i utstillingen utformet sånn at de skal kunne gi en følelse av å være i en katedral. Selv blir jeg stående og betrakte Nielsens nevnte Mann og kvinne på avstand, gjennom åpninger i veggene. Det er gåtefullt, sanselig og vakkert.
