Édouard Louis skrivestil og evne til å se sin egen lidelse i en større kontekst, har gitt ham en viktig plass på den litterære stjernehimmelen.
Fire år etter suksessromanen En kvinnes frigjøring, fortellingen om da moren Monique endelig kastet hans alkoholiserte og voldelige far på dør, skriver forfatteren igjen om morens frigjørelse. Denne gangen rømmer hun fra sin nye samboer i Paris.
Monique flykter er nok et politisk mesterverk om betingelsene for kvinners frihet, men i en ny tone. I årets bok møter vi en sønn som er klar til å forsone seg med egen familie, og som for første gang skriver mer ut av kjærlighet enn av sinne.
---
Roman
Édouard Louis
Monique flykter
Oversatt av Egil Halmøy
156 sider, Aschehoug forlag 2025
---
Drama over dørterskelen
Selve flukten er kortvarig. En kveld får sønnen en telefon fra sin mor, hun gråter, forteller at mannen hun bor sammen med er like ille som hans far. Han drikker, fornærmer henne, hun holder ikke ut mer. Morgenen etter er hun i en taxi på vei til Louis’ leilighet for å bo der inntil videre.
Da jeg leste de første sidene stusset jeg over hvor udramatisk flukten var. Selvsagt var Louis bekymret for at morens samboer skulle våkne, forstå hva som var i ferd med å skje og stenge henne inne, men noe slikt skjedde ikke.
Men jeg innser straks at Louis vet hva han gjør, han vet at den største dramatikken sjelden ligger i selve flukthandlingen, men i alt som kommer etterpå.
Å lære seg selvstendighet
Frigjøring for Monique er blant annet å lære seg å bruke en datamaskin for første gang, så hun kan se film i sønnens leilighet. For forfatteren vet at dersom hun kjeder seg, risikerer hun å bli ulykkelig og reise hjem til den alkoholiserte samboeren.
Å lære seg å dobbeltklikke på en datamus, lage stor bokstav på et tastatur, både gir og opprettholder hennes nyskapte frihet.
Forfatteren vier mye plass til slike hendelser, det er her dramatikken ligger. I viljen til å ta imot hjelp, stole på de rundt seg, lære seg å bli selvstendig, selv om det kan være mer skremmende enn å gå tilbake.
Hvor mange kvinner ville ha skaffet seg et annet liv hvis de hadde fått en sum penger?
Kampskrift for økonomiske frihet
I tillegg kommer de materielle kostnadene. Louis ser alle skrittene i morens flukt, fra prislappen på taxituren fra samboerens leilighet, til den nye gasskomfyr og kjøleskapet, som eksempler på hva frihet faktisk koster for kvinner.
Han spør seg selv: Hvor mange kvinner ville ha skaffet seg et annet liv hvis de hadde fått en sum penger?
I en tid hvor flere og flere kvinner tar tilbake rollen som husmor, og snakker om stoltheten det ligger i å pleie hus, mann og barn, er Louis’ bok en nødvendig påminner om hvorfor økonomisk uavhengighet for kvinner har vært en av feminismens viktigste kamper.
Når feminister advarer mot tradwife-trenden handler det ikke om motstand mot husmorrollen, men om faren ved å miste valgfriheten. Retten til å bli eller å gå.
Velkjent stil
I velkjent stil veksler han mellom det konkrete, personlige og løfter alt inni en større politisk kontekst. Den konfronterende tonen, det eksplisitte språket som gjerne overser litterære konvensjoner for å banke inn et poeng, er gjenkjennelig.
Likevel, der bøkene hans tidligere har virket mer opposisjonelle, er Monique flykter på flere måter mindre revolusjonær enn for eksempel Hvem drepte min far eller En kvinnes frigjørelse. Bøker som begge var mer opptatt av budskap enn av litterær estetikk, preget av stadige gjentakelser og overtydeliggjøring av forfatterens budskap.
Forfatterens egenrådighet skinner likevel igjennom, som når Louis påpeker at det første moren gjorde da hun kastet ut faren var å sminke seg, for så å legge til at han vet at han har skrevet det før, men han ville bare skrive det igjen.
Skriver ut av kjærlighet
Kanskje er denne nedtoningen av språkets raseri og ønske om å sprenge grenser, et uttrykk for en mer forsonet forfatter.
Der han tidligere har skrevet krast om egen oppvekst, om foreldre, søsken og politikere, er hans nye roman mindre konfronterende. Selv om formen er gjenkjennelig, opplever jeg at vi møter en ny side av forfatteren. En som skriver ut av kjærlighet, ikke sinne.
Hans skildringer av moren viser mer omsorg, forståelse og kjærlighet enn før. Forfatterens blikk på henne som stabler sammen et nytt liv i frihet, er rørende. Det er ikke sjeldent jeg leser disse beskrivelsene med gåsehud.
På mange måter oppleves boka som en forsoning mellom mor og sønn, bror og søster. Han beskriver sine og morens sår som tvillingssår. De har vært skadelidende av det samme systemet. En slik erkjennelse gir rom for tilgivelse og forsoning.
Édouard Louis skriver ut av kjærlighet, ikke sinne
Uskyldige individer
Med forsoningen oppleves også Louis’ systemkritikk hardere enn noensinne. Ikke en gang når han møter morens samboer klarer han å bli sint, han ser bare nok et offer for det samme systemet som har skadet hans familie.
Ingen enkeltpersoner kan klandres for hans vanskelige oppvekst, eller morens lidelse. Det er fattigdom og ufriheten den bringer med seg, som er driveren av voldspiraler og undertrykkelse.
Raseriet i de første romanene hans er skrevet ut av historien, og han tilgir moren, søsteren, og seg selv. Kanskje er det et vendepunkt i Louis’ forfatterskap vi er vitne til. Som medmenneske unner jeg han det. Som leser savner jeg kanskje noe av den ambivalente dramatikken.
