Narnia-bøkene har fått barn verden over til å krype inn i klesskap i håp om å kanskje, kanskje finne en hemmelig verden der inne bak kjoler og frakker. Bak evnen til å mane frem magi, står C. S Lewis. Litteraturprofessoren som holdt direktesendte radioforedrag på BBC med hårete titler som Right and Wrong. A Clue to the Meaning of the Universe. Hans populærteologiske forfatterskap hadde blitt innledet i 1940 med The Problem of Pain.
Da Narniabøkene (en serie på syv) begynte å utkomme i 1950, var Lewis allerede svært kjent. Rundt 70 år senere er mengden av science fiction-bøker og filmer så massiv, at Lewis nok har druknet litt i mengden for mange.
Jeg mistenker hvert fall at de minste teatergjengerne på Riksteatret (inkludert mine egne medbrakte) bare har en vag anelse om verdien av å krype inn i et klesskap.
---
Teater
Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet
Av C. S Lewis. Dramatisert for teater av Hilde Brinchmann.
Regi: Hilde Brinchmann
Scenograf: Signe Gerda Landfald
Kostyme- og maskedesign: Helena Andersson
Lysdesign: Martin Flack
Komponist: Eirik Myhr
Lyddesign: Morten Haug Serigstad
Dramaturg: Mariken Lauvstad
Kampkoreograf: Kristoffer Jørgensen
Produsert av Riksteateret i samarbeid med Den Nationale Scene
---
Snevre turné-rammer
Selv entrer jeg salen i spenning for hvordan det kunstneriske teamet skal klare å forløse C.S Lewis magi, innenfor de litt snevre rammene et teater som turnerer landet rundt, tross alt er nødt til ha.
Jeg har regissør Hilde Brinchmanns fantastiske versjon av Mio, min Mio (også det på Riksteatret) friskt i minne. Forestillingen bød på en uvant opplevelse, ved at publikum tidvis ble invitert til å ta del i handlingen. Her hadde kongen papirkrone, mens rideturene foregikk på et kosteskaft med hestehode, uten at det var til hinder for innlevelsen. Verdien som ligger i fantasiens enorme kraft, fikk sin gjenklang i forestillingens bruk av helt enkle virkemidler.
Skyggespill
Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet tar ikke i bruk den samme type fattigmannsteater-estetikk. I stedet avler forestillingen en tanke om at et enda større scenemaskineri, en dreiescene eller muligheten til å utnytte flere teknologiske løsninger – hadde tjent historien.
Scenografien er for all del smart og utnytter de stramme rammene for det turnerende Riksteatret på en god måte. Men det er langt mer tradisjonelt fortalt. Det er i partiene der forestillingen tar i bruk de enkleste visuelle grepene, som for eksempel skyggespill, at den fungerer best og kreativiteten for alvor drar oss inn i Lewis univers.
Kostymer i særklasse
Hilde Brinchmann som her har fått spesialtillatelse fra C.S. Lewis Company til å gjøre en ny dramatisering, har ikke endret mye på historien, men forsøkt å se det mer gjennom barnas øyne.
Handlingen er som før: Vi befinner oss midt under 2. verdenskrig, og en barneflokk på fire blir sendt bort fra byen for å bo hos en gammel professor på landet. Når de leker gjemsel i det store huset hans og kryper inn i et skap, åpenbarer det seg et snødekt landskap fylt av ufattelige ting som fauner, snakkende bevere, en ond, hvit heks og en snill løve.
Kostymene er i særklasse, fra den mektige løven Aslan der manken på ekte ser ut til å vokse ut av hodet, til den kaldblodige, pelskledde heksas kjølige eleganse og fornøyelig, knoklete krone. Her har kostyme- og maskedesigner Helena Andersson virkelig fått til detaljerte, fantasifulle plagg som bringer Narnias magiske verden til liv.
Talende lydkulisser
Et godt lyd-design forsterker atmosfæren, fra susing av sverd til de kraftige lydene som følger Aslans inntreden. Ikke minst supplerer den akustiske kvaliteten stykkets scenografien, og demonstrerer hvordan lydkulisser ofte kan være vel så talende som noe du ser.
Forestillingen lider av noen tempoutfordringer og mangel på fremdrift i starten, men drar seg til. Spesielt skuespillerne som trer inn i rollene som de unge imponerer, og byr på en barnlig, spontan tilstedeværelse vi tror på. Mens Christina Sleipnes får ustyrtelig mye morsomt ut av rollen som behjelpelig bever.
Skapmisjonering
Den kristne tematikken i Narnia er en viktig del av Lewis’ forfatterskap, og kommer også frem i Brinchmanns dramatisering. Aslan er ikke bare en magisk løve, men en metafor for Kristus, og hans offer og oppstandelse er dypt forankret i historien.
Hardbarkede ateister vil ha det til at Lewis bokstavelig talt driver med skapmisjonering, men den kristne dimensjonen er langt mer subtil enn uttalt, også i denne teaterversjonen. Her er dessuten Aslan fremstilt mer som et dyr med brøl og snerr på lur, enn den stoiske tilstedeværelsen man kanskje kunne tenke seg at en løve modellert etter Kristus ville fått.
Likefullt er forestillingen en tydelig påminnelse om de åndelige temaene som gjennomstrømmer hele Narnia-universet, der de ulike hindringene på veien til å bekjempe den onde heksa, har en religiøs, metaforisk betydning. I en verden preget av krig, viser historien at samhold og støtte er avgjørende for å bevare håpet om forandring og troen på det gode.
Den kristne tematikken i Narnia er en viktig del av Lewis’ forfatterskap, og kommer også frem i denne dramatiseringen
Forfriskende «nytt»
Man ser ofte at regissørers jag etter et spennende konsept kan stå i veien for å gi publikum en god teateropplevelse. I denne så vel som tidligere oppsetninger av Hilde Brinchmann, opplever jeg gjerne det stikk motsatte.
Det er tydelig at Brinchmanns fokus ligger mer på å fordype seg i historien på barnas premisser, enn å bringe frem noe annerledes og nytenkende. Det oppleves paradoksalt nok forfriskende «nytt».
Ikke minst føles valget av nettopp denne forestillingen på sin plass akkurat nå. I en tid med krig på kloss hold, der nyhetsbildet gjerne er noe man skulle skjermet barna sine for, målbærer «Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet» et viktig budskap. Det er umulig å beskytte barn mot all verdens smerte, men vi kan gi dem verktøy til å forstå – og rom for lek, som nettopp er barns måte å håndtere det som skjer dem i livet.
Jeg føler meg sikker på at klesskap over det ganske land, vil bli krøpet inn i etterhvert som Riksteateret legger ut på veien.
