For fire år siden var det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født og i fjor 200 år siden han døde. Det er skrevet mye om vekkelsespredikanten fra Rolvsøy utenfor Fredrikstad. Men så kom idéhistoriker Trygve Riiser Gundersen med en banebrytende bok: Haugianerne. Eneveldet og undergrunn (2022).
Riiser Gundersen la vekt på hvor undertrykkende datidas enevelde var i møte med fullstendig uorganiserte borgere, og snudde om på hvordan vi snakket og tenkte om Hauge.
Den gamle predikanten fikk sin egen spillefilm i 1961 med Hans Nielsen Hauge, der den kraftfulle Per Sunderland spilte hovedrollen. Så det er på tide med også et nytt visuelt blikk på Hauge, preget av vår tids forskning og perspektiver. Men vil dokumentarfilmen Hans Nielsen Hauge. Mannen som endret Norge være like viktig og banebrytende som Riiser Gundersens bok?
---
Film
Hans Nielsen Hauge. Mannen som endret Norge
Dokumentar
Regi/manus: Harald Flem
Med: Odin Waage, Thor Haavik, Ingvild Syntropia, Per Christian Ellefsen med flere
Norge 2025
1 time 6 minutter
Tillatt for alle
---
Vanskelig tilblivelse
Hans Nielsen Hauge. Mannen som endret Norge, som nå endelig får kinolansering, har dessverre hatt en trang fødsel fordi produksjonen stanset opp under korona-pandemien. Etter en visning i Sarons dal i 2022, har ekstra opptak blitt gjennomført og lagt til.
Regissør og manusforfatter Harald Flem har båret på en drøm om å skildre hvordan Hauge var lydhør mot Guds kall som han opplevde mens han pløyde åkeren en vårdag i 1796, nesten som Paulus´ omvendelse på vei til Damaskus. Flem vil vise hvor hardt lekmannspredikanten ble motarbeidet av presteskapet og embetsverket tidlig på 1800-tallet.
Svak dramaturgi
Flem har bakgrunn som produsent. Han burde ha alliert seg med en erfaren manusforfatter som kunne brukt spenningselementene i fortellingen til å fange kinogjengernes oppmerksomhet.
For eksempel er det synd at den hårreisende behandlingen Hauge ble gitt i en fengselscelle i Christiania etter at staten fikk nok av hans virksomhet, er gjemt helt til slutt. Filmen går i kronologifella og sparer det mest sjokkerende til slutt, uten å flette inn spenningsskapende frampek underveis av det fryktelige som knekket hovedpersonen.
Ujevn kvalitet
De innspilte scenene har også ujevn kvalitet. Jeg antar at filmen er laget på lavbudsjett. Det kan forklare at selv om både Erik Hivju, Per Christian Ellefsen og Odin Waage er på rollelisten, er det få skuespillere her som er profesjonelle.
Waage gjør en fin jobb som Hauge. I tillegg brukes amatørskuespillere, som er helt greit. Men dette krever solid kompetanse i personregi, noe ikke Flem synes å ha. Følgen er at mange tablåer virker oppstyltede og klossete.
Formmessig reduserer dette filmen til en gammeldags skolefjernsynsopplevelse med innspilte scener og «snakkende hoder» i vekselvirkning.
Når kristne vil filmatisere sterke historier, må de samtidig ha større kompetanse
Løftes av dyktige fagfolk
Det beste i Flems film er de dyktige fagfolkene (historikere, økonomer og andre forskere) som forteller om Hauge. Her har regissøren klippet seg fint fram til opplysende, interessante og overraskende utsagn.
Prest Thor Haavik har rollen som forteller og binder sammen episodene. Hans energi gir filmen liv, skjønt bergenseren av og til veiver for mye med armene.
En svensk parallell
For et par år siden anmeldte jeg i Vårt Land den svenske filmen Barbeinte rop. Sverige fikk i 1726 en konventikkelplakat som tillot familieandakter, men forbød bønnemøter. Myndighetene fryktet at manglende respekt for presteskapet ville føre til en splittelse fra statskirken.
Barbeinte rop fortalte om «prekensyken» til roperne i Småland. De var fattige barn, tjenestejenter, bondedøtre og unge menn som rundt 1840 holdt rystende domsprekener som samlet store skarer, opptil tre tusen tilhørere. Bevegelsen ble motarbeidet av presteskapet. Flere ble arrestert, noen torturert og sterkt nedbrutt, mens leger forordnet medisin mot lysten til å preke.
Parallellen til haugianerne er åpenbar, men Hauge var tidligere ute og fikk større betydning i Norge.
Kunne nådd lenger ut
Barbeinte rop var som filmkunst betraktet tidvis amatørmessig og dårlig. Flem har med Hans Nielsen Hauge. Mannen som endret Norge greid seg bedre.
Jeg kan høres streng ut, men mener oppriktig at når kristne vil filmatisere sterke historier, må de samtidig ha større respekt for og kompetanse i faget.
Da ville man kunne nå enda lenger ut.
