Det henger en så tung skjebne over Elias Rukla, hovedpersonen i Genanse og verdighet (1994), at han kan minne om en eventyrskikkelse.
For så vidt gjelder dette flere av Dag Solstads romanpersoner, fanget som de er i sine historiske omstendigheter. I likhet med figurene som befolker de norske folkeeventyrene, lar de seg lett forstå som nokså karikerte bilder på noe større.
Men til forskjell fra eventyrfigurene som bor uti skogen i sine fattigslige stuer og drømmer om prinsessen og halve kongeriket, så er den triste skjebnen som har blitt Rukla til del, å være en dårlig betalt lektor på Fagerborg videregående skole i Oslo. Den eventyrlige drømmen om noe annet og noe mer har i Solstads romaner, og kanskje spesielt Genanse og verdighet, blitt appropriert av kapitalismen.
---
Roman
Dag Solstad
Genanse og verdighet
152 sider, Oktober forlag 1994
---
Ungdommens kjedsomhet
Derfor øyner ikke Rukla noe egentlig håp utover å fortsette å leve det livet som han her og nå lever, sammen med sin kone Eva Linde, en forhenværende vakker prinsesse som har «est litt for mye ut».
Dannelsesidealene han som historie- og norsklærer målbærer, blir ikke lenger verdsatt i en underholdningsbesatt kultur som gir blaffen i norsk kulturarv. Faktisk mistenker han at ungdommens demonstrative kjedsomhet i klasserommet, er den sunne og sanne reaksjonen på hans eviglange forelesning om Vildanden. De er tross alt fremtiden, mens han er en «en håpløs, gammeldags lærer, foreldet og utlevd».
Derimot valgte Ruklas bestevenn, filosofen Johan Corneliussen, å tro på kapitalismens eventyr, denne drømmen om selvrealisering gjennom materiell suksess. På begynnelsen av åttitallet etterlot han både kone og barn til Rukla (slik fikk han prinsessen sin Eva), for å utnytte sine kunnskaper om Kant og Marx og falsk bevissthet til å jobbe som markedskonsulent i New York.
Det skarpeste blikket
Som forfatter har jeg alltid vært forsiktig med Solstad. Jeg har lest til sammen fem romaner, og jeg har satt pris på de fleste, spesielt Gymnaslærer Pedersen (1982) og, min personlige favoritt, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984). Solstad var unektelig en av Norges morsomste forfattere og antageligvis den med skarpest blikk for individets tvetydige plass i et stadig mer nyliberalt sosialdemokrati. Ingen var like god som ham til å plukke ut banale detaljer fra hverdagen i denne åndsfattige kulturen, male dem ut og bake dem inn i situasjoner som så blir til storslåtte tidsbilder.
Hele Genanse og verdighet har sitt utspring i et «innett og aggressivt stønn» fra en elev som kjeder seg under Ruklas Ibsen-forelesning. En uforskammethet som Rukla, livredd for ungdommen han er satt til å danne, ikke våger å sette på plass. Frustrasjonen blir derimot feilplassert, først på en paraply som han ikke får til å slå opp i skolegården, deretter på en lubben jente blant elevene som nå står og glor på hans slåsskamp med paraplyen: «F****! F*****tryne!»
Alt dette er psykologisk, det er satirisk, det er til og med dypt eksistensielt: Her møter vi en mann stilt overfor sin egen samfunnsmessige og kosmiske irrelevans. Hva det ikke er, og som jeg alltid savner i Solstads romaner, er emosjonelt.
Her møter vi en mann stilt overfor sin egen samfunnsmessige og kosmiske irrelevans
Det smittsomme språket
Siden jeg selv er en nokså cerebral forfatter som streber med å komme i kontakt med og formidle følelser, har jeg rett og slett vært litt forsiktig med å lese andre menn som synes å leve oppi, og skrive utifra, hodet (David Foster Wallace er en annen). Lenge tenkte jeg, nokså arrogant, at jeg ikke kunne lære så mye av en mann som virker så lik meg selv.
For det andre har jeg fryktet det smittsomme språket hans.
Det første har jeg etter hvert innsett at er en fullstendig latterlig tanke. Jeg skal herved lese og lære av Solstad.
Det med språket, er derimot en svært reell fare som norske forfattere bør vokte seg vel for.
Hva er det med Solstads språk som er så farlig?
Ironien og de lange setningene
Det henger unektelig sammen med ironien, altså en rekke stilgrep som tyder på at fortelleren betrakter romanpersonen utenfra, ovenfra og med en viss avstand. Idiosynkratiske grep som å omtale Elias Rukla med fullt navn. Eller å bruke yrkestittel og organisasjonstilhørighet også, som i Forsøk på beskrive det ugjennomtrengelige: «arkitekt MNAL Arne Gunnar Larsen».
Slike grep er gøyale, og man får umiddelbart lyst til å stjele dem, uten samtidig å ta inn over seg at de utfyller en spesifikk funksjon i disse romanene, som behandler romanpersonene som tidstypiske eksemplarer, i like stor grad som de er psykologiske enkeltmennesker.
Et annet grep er de lange setningene som, pepret med innskutte leddsetninger og, angivelig feilaktig, kommabruk, skaper en komisk effekt som kan minne om, jeg vet ikke, et svært intellektuelt barn som babler i vei og bare skrøner frem alt sammen i farta?
Tapet av en stor forfatter er alltid tap av et språk
Hvordan stanse forfallet
Tapet av en stor forfatter er alltid tap av et språk. Det interessante med Genanse og verdighet er refleksjonene Rukla gjør seg omkring et større tap, nemlig skjønnlitteraturens tapte prestisje i en banal populærkultur.
Romanen er morsom, men forstemmende lesning med tanke på at dette forfallet bare har fortsatt siden den gang. Skal vi, som Rukla, hengi oss til håpløsheten? Den som motiverer ham til å sabotere sin egen lærerkarriere og dermed, mener han selv, ekteskapet?
Et tredje alternativ er å fortsette å skrive kulturkritiske romaner i Solstads ånd, som søker å sette oppklarende ord på vår begredelige samtid. Kanskje er det ikke nok til å stanse forfallet, men det er da noe.