Helt siden Karl Marx spådde at arbeiderklassen nødvendigvis ville gjøre opprør og avskaffe kapitalismen, har venstresida hatt et problem med å forsone seg med virkeligheten – nemlig at det slettes ikke kan tas for gitt.
Det skal sies at Marx modererte denne teorien, og det blir riktigere å tolke han dithen at arbeiderklassen innehar et revolusjonært potensial. Likevel har den politiske arven etter Marx båret med seg drømmen om et folk som nærmest spontant vil reise seg, bare de blir bevisst lenkene sine og makta de har til å frigjøre seg. Dette har ført til et gap mellom idé og virkelighet som fortsatt hjemsøker vår tid, og som er kjernen av Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.
---
Roman
Dag Solstad
Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
157 sider, Forlaget Oktober, 1984
---
Det ugjennomtrengelige
Man behøver imidlertid ikke være kommunist for å iblant, ja ganske ofte, bli skuffa over «folk flest» og hvorfor de gjør som de gjør. Mange sliter i dag med å begripe hvordan så mange kunne stemme på en president som Donald Trump. Hvordan kan vi i det hele tatt bevitne all uretten som pågår, mens vi sitter og koser oss foran tv-skjermen?
Dette er «det ugjennomtrengelige» som Solstad forsøker å beskrive i hans roman fra 1984, en vidtfavnende samfunnskritikk som er vel verdt å lese førti år seinere.
Mellom-romanen
Jeg vil skynde meg og si at verdien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige ikke begrenser seg til romanens politiske dimensjon. Her er Solstads humor også i full sving, samtidig som at han utfordrer sjangerkonvensjoner, serverer treffende beskrivelser av både mennesker og steder, for så å skru det hele til når fortellinga går over i en spenningsfylt krim.
Romanen plasseres gjerne i delen av Solstads forfatterskap når han går bort fra syttitallets sosialrealistiske romaner med politisk agenda, til et desillusjonert perspektiv på den samme bevegelsen han tilhørte og troen han forvalta. Desillusjonen er ikke i og for seg av ideologisk karakter – på 80-årsdagen sin erklærte Solstad at han aller mest ønska å bli huska som en kommunist – men en erkjennelse av det jeg innledningsvis kalte gapet mellom idé og virkelighet, og herunder litteraturens rolle oppi det hele.
Et langtrukkent brøl
Romanens start setter fingeren på nettopp denne overgangen i forfatterskapet og styres av forfatterens sjølreferensielle stemme: «Denne gang legger jeg beretninga i munnen på meg sjøl, og da åpner den, enten dere trur det eller ei, med at hovedpersonen slår forfatterens (altså mitt) telefonnummer i den hensikt å oppnå en avtale for å diskutere hans (altså min) forrige roman («Gymnaslærer Pedersens beretning …») som har gjort et djupt (om enn feilaktig) inntrykk på han.»
Hovedpersonen er barndomsvennen Arne Gunnar Larsen, omtalt som AG, og de to møtes symbolsk nok på den ærverdige Theatercaféen. AG roser forfatteren (altså Solstad?) for en humoristisk «farse» av en roman, men skrytet treffer dårlig og utløser omsider «et langtrukkent brøl utover det festlige lokalet». Forfatterens gutturale protest mot AGs lesning er ikke bare morsom, men kroppsliggjør romanens hovedanliggende: gapet.
Her er Solstads humor i full sving
En arkitekttegna drøm
Fra Theatercaféen beveger vi oss til Romsås, hvor AG nå bor etter et samlivsbrudd. Herfra er romanens form mer konvensjonell idet Solstad gir slipp på det tilsynelatende virkelighetsnære premisset.
Som arkitekt var AG med på å utforme ideen om Romsås som en «menneskelig drabantby», hvor innbyggerne (altså arbeiderklassen) skulle samles i fellesarealer som hobbyrom og grønne uteområder. Virkeligheten som møter AG er at alle sitter inne hos seg sjøl og ser på tv – «det livløse Romsås».
I sin lengsel og fascinasjon blir AG nærmest besatt av hans nærmeste naboer over gangen, familien Johnsen. Solstads skildringer av ekteparet Bjørn og Ylva er på grensa til foraktfull, med Bjørns stjålne bilstereo og Ylvas oversminka femininitet. Slik ser det altså ut «inne»: Herr og Fru roper til hverandre foran amerikanske videofilmer, drikker i vei foran «guttungen» i pysjamas og bruker N-ordet over en lav sko.
Er det foraktfullt? Det ser unektelig ikke bra ut, og den arkitekttegna drømmen kunne ikke vært fjernere.
Er det foraktfullt? Det ser unektelig ikke bra ut
Forakten for det menneskelige
Jeg leser imidlertid ikke Solstads kritikk som en fordømmelse av arbeiderklassen som sådan, men som en avsløring av de politiske illusjonene i venstreintellektuelles ovenfra-og-ned-perspektiv på samfunnet.
I overgangen fra «beskrivelsen» forespeila i romanens tittel, til en krimfortelling som utnytter underholdningsverdien i Bjørns videofilmer, er det som om Solstad frigjør sin egen litteratur fra det politiske fugleperspektivet. Idealene som stilles til de der nede, på gølvet, sier vel så mye om idealene som til menneskene som skuffer i å innfri dem.
Det kan hende at det utløser forakt, men dragninga AG samtidig kjenner mot familien over gangen, viser at avstanden kanskje ikke er så stor, innerst inne. Slik sett vendes forakten innover, til det felles menneskelige, som også består av svakhet og moralske brister.