Vi elsker alle historien om underdogen, gjør vi ikke?
I september 2020 legges Nikolai Torgersen inn på rusakuttmottaket på Aker sykehus. Legene ved sykehuset mener han er bare dager unna å dø, hvis ikke han får behandling for sitt årelange rusmisbruk og konsekvensene av et beinhardt liv som hjemløs på femte året. Han er 30 år gammel.
Fire uker senere stiller han ut blyanttegninger på en gruppeutstilling, og selger for 20 000 kr. 15 måneder, og flere soloutstillinger senere, er han en superstjerne i den norske kunstverdenen. Folk står i kø for å sikre seg maleriene hans på åpningen, og samme kveld selger han kunst for 14 millioner.
---
Roman
Nikolai Torgersen
Gater jeg har levd
208 sider, Aschehoug 2025
---
Destruktiv og skapende kraft
Men Gater jeg har levd er ingen historie om suksess og kunsten å knuse alle begrensningene hans ekstreme harde liv har gitt han. Isteden er det en roman som tar oss med til gater han har levd sitt kaotiske og utrygge liv i – både med og uten hus.
Nikolai Torgersen har siden han ble en offentlig person i 2021, på coveret av magasinet D2, snakket non-stop om sin barndom og hvor han kommer fra – på sin helt spesielle distanserte og veltalende måte – bunn ærlig, uten sentimentalitet og offerposisjon. På podcaster, i portrettintervjuer i magasiner og aviser, tv og sosiale medier.
Kunsten, omsorgssvikten og fattigdommen henger fullstendig sammen for han, han kan ikke snakke om det ene uten det andre. Alt kommer fra det samme stedet, den samme erfaringen – i den ene hånden er den en destruktiv kraft som drar han mot døden, i den andre er den en enorm kraft som skaper.
Traume-manual
Dette er også materialet og formen i Gater jeg har levd. I 19 kapitler, som er delt opp i 19 gater han har levd i, forteller han om livet han har levd, hvor ingen har tatt vare på han, ingen har gitt han mat eller rene klær, lært han å spise med kniv og gaffel, passet på at han pusset tennene, lært han å svømme, at han går på skolen eller legger seg om kvelden. Om rotter som romsterer i skap og vegger når han sover, søppel som kastes rett ut av vinduet, rester av mat som skyves under sofaen, foreldre som skriker, ruser seg og knuser ting rundt seg i dyp desperasjon.
Ikke minst er dette en bok om traumet som en slik kaotisk og grenseløs oppvekst har gitt han. En lammende skam, en altoverskyggende angst, en fremmedgjørende følelse av å alltid stå utenfor. Et hode som konstant jobber med å forstå alle signaler kroppen sender, følelser som løper løpsk. Umuligheten av å være tett på andre mennesker, behovet for en lindring – noe som stiller kaoset som fortsatt hersker over han, følelsen av å være bedre enn andre, samtidig som han opplever at han er ingenting.
Med distanse og tindrende klare setninger, fortalt fra hodet via kroppen, tenker han rundt kunst, om lojaliteten og kjærligheten til sine foreldre, filleproletariatet som ingen, som ikke har opplevd selv, forstår at finnes i rike Norge, hjelpeløsheten til de som skal hjelpe – og hva det gjør med han og alle sine nærmeste at han forteller, bretter ut og viser frem uten å skåne.
Dette er en bok om traumet som en kaotisk og grenseløs oppvekst har gitt
Det upolerte talentet
Noen utgivelser endrer den litterære kursen og skaper en helt egen retning. Édouard Louis (f.1992) selvbiografiske debutroman Farvel til Eddy Belleguel (2014), om sin oppvekst i et utfattig arbeiderklassemiljø i Nord-Frankrike er en av disse.
Det oppsiktsvekkende var ikke nødvendigvis det selvbiografiske – Frankrike har en lang tradisjon for autofiksjon – men Louis sin utlevering av sin sosiokulturelle bakgrunn, hans unge alder og ikke minst hans upolerte, intellektuelle talent.
Noe lignende så vi da danske Thomas Korsgaards selvbiografiske trilogi om Tue; Hvis det skulle komme et menneske (2023), En dag vil vi le av det (2023) og En måtte nok ha vært der (2024) ble kjøpt i bøtter og spann, og lest av begeistrede lesere, som trykket Korsgaards såre og humoristiske fortelling om fattige, homofile Tues klassereise til sitt bryst.
Og det er vel nok å bare nevne navnet Oliver Lovrenski, som tente lyset i øynene på norske desillusjonerte kritikere, forlagsbransje og lesere med sin begavede og språklige lekne debutroman Da vi var yngre (2023), om gateguttene som en tidligere bare hadde lest om i deprimerende statistikker om kriminalitet begått av barn.
En enorm kraft
Det unge talentet fra fattige kår, som beskriver en virkelighet de færreste lesere av litteratur har noen som helst erfaring med, forvalter en enorm kraft ved å fortelle sin virkelighet på helt egne vilkår.
Men det er også et ubehagelig element av en transaksjon som er i spill – mellom forlaget som tar i bruk forfatterens fattige bakgrunn som et myteomspunnet salgsmateriale, leseren som med stor nysgjerrighet trygt kan kikke inn i et liv langt fra designer-lenestolen de sitter i, kritikerne som i samstemt begeistring hyller det «rå» talentet som forvalter en sannhet som er skjult for en stakkars akademiker – og forfatteren som bytter sine dyrekjøpte erfaringer inn i klassereise, berømmelse, penger og annerkjennelse.
Det er også et ubehagelig element av en transaksjon som er i spill
Å bøye seg for middelklassen
For Nikolai Torgersen, slik det er for Édouard Louis, er denne transaksjonen, og hva dette gjør med en, et viktig element som han reflekterer rundt og kjenner stor ambivalens for. Men for Torgersen er hoveddrivkraften i å fortelle å forstå. Både å forstå seg selv og få andre til å forstå hvordan et traume manifesterer seg i kroppen, språket, tankene, følelsene, relasjonene, mulighetene, drømmene og i forholdet til verden.
Men det er også en fortelling som nekter å bøye seg for middelklassens streben etter komfort, maniske strev etter den perfekte overflaten og et liv uten smerte og sorg.
For Torgersen ville ikke byttet bort sin dyrekjøpte erfaring mot det han ser på som et middelklassehelvete. For han er dette klare, distanserte blikket, som ser verden for det den er, en skitten gave som må forvaltes på liv og død – og som gjør han til den han er.
Dét er underdogens reelle historie.