Med Jens Stoltenberg som hovedperson og prisme, tar Facing War seeren inn i NATOs og dermed også verdenspolitikken indre dynamikk. Filmskaper Tommy Gulliksen har fulgt lederen av forsvarsalliansen gjennom snaue to år – en periode hvor gjenstridige medlemmer skal overbevises om å gi støtte til Ukraina etter den russiske invasjonen. Et kildemateriale på over 600 timer med opptak er kokt ned til en effektiv fortelling om diplomati – og om hvor avgjørende personkjemi og menneskelige egenskaper er for verdenspolitikken.
---
Film
Stoltenberg: Facing War
Dokumentar
Regi: Tommy Gulliksen
Med: Jens Stoltenberg, Volodymyr Zelenskyj, Tayyip Erdoǧan, Viktor Orbán, Joe Biden
1 time og 42 minutter, Norge 2025
Aldersgrense: 12 år
---
Virkeligheten mens den utspiller seg
Tommy Gulliksen er en av Norges mest drevne dokumentarister, med en filmografi som rommer et trettitalls produksjoner for kino og tv. En liten øy i verden var den aller første filmen om terrorhandlingene 22. juli 2011, og Gulliksen har siden belyst forskjelligartede emner som gatekamper i svenske forsteder, norske konspirasjonsteoretikere og kulturlivet i diktaturet Nord-Korea.
Han har skapt utradisjonelle portretter av pop-ikoner som Michael Krohn og Karpe, konfrontert norske høyreekstremister og fikk mye oppmerksomhet for programserien Da vi styrte landet, der tidligere statsministre reflekterte over egne gjerninger.
Da programmet ble spilt inn, hadde Jens Stoltenberg akkurat blitt generalsekretær i NATO - og Facing War er en videreføring av tillitsforholdet mellom politikeren og filmskaperen: Stoltenberg er så fortrolig med Gulliksens tilstedeværelse at han tillater seg å være passiv og innesluttet foran kamera, i mange scener ser vi ham hente seg inn eller forberede seg.
Vi følger virkeligheten mens den utspiller seg, uten regigrep eller gimmicker – og når hovedpersonen møter andre statsledere eller leder forhandlinger, er han alt annet enn passiv og innesluttet – vi møter en utadvendt og energisk generalsekretær med sjarme, varme og autoritet.
Kledde seg som en sikkerhetsvakt
Facing War er skapt etter cinema verite-idealet, en dokumentarfilmtankegang som søker det virkelige og sannferdige og som tok form med utviklingen av håndholdt kamerautstyr på 1960-tallet: Filmskaperen skal være en avmålt betrakter og det er opptil publikum å bedømme de ufiltrerte inntrykkene.
I denne produksjonen har ikke Gulliksen vært flue på maktkorridorenes vegger, han har vært mer som en mygg som har sust tett på hovedpersonen og hans omgivelser. For å være nær Stoltenberg på en naturlig og lite oppsiktsvekkende måte, klippet, kledde og tedde filmskaperen seg som en sikkerhetsvakt – med så diskret kameraføring som mulig.
Mens andre politiske dokumentarer legger vekt på retorikk og argumentasjon, prioriterer Facing War maktmenneskenes kroppsspråk, kjemi og mimikk
Gester, kroppsspråk og ansiktsuttrykk
Effekten er et møte med medievante ledere i ikke-mediale settinger: Mens andre politiske dokumentarer legger vekt på retorikk og argumentasjon, prioriterer Facing War maktmenneskenes kroppsspråk, kjemi og mimikk. Vi blir fortrolige med hvordan hovedpersonen og Emmanuel Macron bruker ryggklapping som diplomatisk metode og kommer svært tett på gester og ansiktsuttrykk hos Ukraina-nølere som Viktor Orban (som når han bryskt vifter vekk noen hvithanskete servitører) og Recep Erdogan.
Prosessen med å sikre Sverige en plass i NATO-fellesskapet vies stor plass – inntrykket er at Stoltenbergs avvæpnende og likefremme væremåte - og årelange forhold til den tyrkiske presidenten var fullstendig avgjørende.
Gode og mindre gode hjelpere
Selv om filmen følger virkeligheten, er det åpenbart at den låner struktur og fortellergrep fra fiksjonen. Erdogan skaper dramaturgisk takknemlige hindringer for hovedpersonen – og på et tidspunkt følger vi det misbilligende blikket hans på en måte vi vanligvis forbinder med fiksjonsfilm. I interne NATO-møter, diskuteres Erdogan-tilnærmingen: Skal Stoltenberg konfrontere ham med at agendaen hans ligner Putins?
Röyksopps edruelige musikk er sjelden direkte følelses-instruerende, men den understreker at det er alvor, at det står mye på spill. Vi spares for innviklet historikk og politikk – filmens prosjekt er å dokumentere på et engasjerende vis, ikke å belære. Det lykkes den godt i: Den drøye halvannen timen er besnærende, spennende, ja rett ut underholdende og tilgjengelig.
Facing War er ikke nødvendigvis balansert - hadde den vært eventyr, ville Stoltenberg vært en veltalende og snarrådig Askeladd som må hanskes gode og mindre gode hjelpere og med små og store troll. Vi møter en selvoppofrende helt som legger egne behov til side og gjør det Joe Biden mener er avgjørende for verdens stabilitet: Han forlenger vervet som generalsekretær.
Facing War er ikke nødvendigvis balansert
Et historisk dokument
Uansett hva man måtte mene om Stoltenberg eller NATO, gir det håp og optimisme å se en leder og en organisasjon som oppfordrer til åpenhet og meningsbrytning og som ønsker å samle snarere enn å splitte. Hovedpersonen samhandler med vennlighet og det som fremstår som genuin varme og glede – og et ønske om å bringe mennesker og land sammen mot det som oppfattes som den største trusselen mot Europa siden Andre verdenskrig. Han innrømmer alliansens tilkortkommenheter overfor Ukraina i offentlige taler og inviterer Volodymyr Zelenskyj på fisketur i Norge når «Ukraina har seiret».
Facing War skildrer NATO og den tidligere generalsekretæren i et positivt lys – det er deres sannhet og tankegang som kommer til uttrykk. Men når denne tankegangen så åpenbart innebærer transparens, åpenhet og sunne diskusjoner, er organisasjonen og filmskaperen godt rigget for eventuell kritikk.
Filmen viser NATOs indre og ytre dynamikker i en ustabil periode og vil sånn sett oppfattes som et viktig historisk dokument. De som kommer aller best ut av det er Jens Stoltenberg og Tommy Gulliksen. Vel fortjent.
