«Så mye lys, alle menneskene i rommet er opplyst, som på en teaterscene», skriver fortelleren i Sara Stridsbergs siste roman. Det sterke, nesten dirrende lyset finnes i mange av Stridsbergs bøker, som kan skrive frem øyeblikk som er både krystallklare og duse på en og samme tid.
I Farvel til Panic Beach, en melankolsk og blendene roman om en bedrukken familiehistorie, er lyset klarere enn noen gang.
---
Roman
Sara Stridsberg
Farvel til Panic Beach
Oversatt av Monica Aasprong
364 sider, Aschehoug 2025
---
En frynsete familie
Sara Stridsberg har en fremskutt posisjon i den svenske samtidslitteraturen, ikke bare på grunn av sitt forfatterskap og de mange prisene som har drysset over det, men også fordi hun i 2016 ble valgt til “ledamot” i Svenska Akademien. Som flere andre, ble hun fanget opp i kontroversene rundt Arnault-saken og forlot akademiet skarve to år etterpå.
Drømmefakultetet (2006), en gjenfortelling av Valerie Solanas liv, og Darling River (2010), en slags fortsettelse på Vladimir Nabokovs Lolita, er sentrale verk. Farvel til Panic Beach er en fragmentarisk beretning om familien Stjärne. Den følger familien i flere generasjoner, fra mellomkrigstiden til i dag, med fysiske brennpunkt i Berzelii Park i Stockholm og sommer-stranden Panic Beach.
Det er en ustadig og frynsete familie vi får møte. Alkoholen har ødelagt mennene, som håpløst elsker familien de likevel ikke tar vare på. Kvinnene, på sin side, har en forbausende evne til nettopp å finne seg slike menn. Det «fantes ingen andre guder» i familien enn alkoholen.
Et intens språk
Romanen åpner med bruddstykker og glimt fra ulike tider i familiens historie, men samler etter hvert trådene, så vi får en viss sammenheng. Noen av relasjonene, som fortellingen om det ambisiøse men fortapte paret David og Lykke, får skikkelig kontur og kronologi, nok til at vi både klarer å bry oss og følge historien over tid.
Men det er scenene, eller rettere sagt øyeblikkene som er bokens styrke, ikke historien som en helhet, som har for mange tråder. Noen ganger glir Stridsbergs estetiserte stil ut i overtydelige metaforer (fugler over trærne, døde hvaler på stranden), men i all hovedsak blander hun melankoli og sitrende drømmer med et enkelt, men intens språk.
Det er øyeblikkene som er bokens styrke, ikke historien som en helhet
Hjerteskjærende
Nina er bokens forteller. Hun lever mellom fortiden og fremtiden, oftest uten illusjoner, men også med familiens ubehjelpelige tendens til å se noe i menneskeliv som sjelden er seg fortjent håpet.
Stridsberg beskriver hjerteskjærende alkoholismens destruksjon, ikke minst slik den observeres fra barnas side. Hun får oss til å kjenne på det ambivalente lyset og varmen som alkoholen skaper, det som tidlig fester seg hos barna når foreldrene åpner flaskene.
En hjelpeløs far
Panic Beach er stranden ved sommerstedet der Nina og hennes far Mattis tilbringer endeløse somre. Hun er et lite barn som ser etter lek, mening og mat. Han er en overstadig full, helt hjelpeløs, men også karismatisk mann som aldri er noe til far for sitt barn.
For meg er det skildringene fra Panic Beach som sitter sterkest igjen fra denne boken: Stridsberg innhyller Ninas utrøstelige situasjon i skjønnheten og roen som finnes i den endeløse sommeren ved sjøen.
For meg er det skildringene fra Panic Beach som sitter sterkest igjen
De døde og de levende
Det er Nina som minnes og skriver familiehistorien. Hun beskriver familiens historie som bølger som slår mot land og «blir til millioner av bobler og vannskjerver og sølvblink før den faller ned i havet igjen.»
Personlighetene, skjebnene og stedene gjentar seg, ikke på identisk vis, men likevel nok til at fortiden og fremtiden hjemsøker hverandre. Det «som skal skje familien vår, har allerede skjedd og kommer til å skje igjen.»
At døde og levende griper inn i hverandre, samt møtet mellom den brutale virkeligheten og et poetisk minnesarbeid, gir assosiasjoner til Kjærlighetens Antarktis (2018), der et drapsoffer får fortelle fortellingen til sine etterlatte. Under det estetiske uttrykket, er dette nemlig også en sosialrealistisk – eller skjebnebestemt – fortelling om familiens arvesynd. Det holder romanen sammen, men gjør den også kanskje litt ensformig.
En vakker, tragisk roman
Farvel til Panic Beach er ikke like tankevekkende som Kjærlighetens Antarktis. For det er fremst av alt stemningene som kjennetegner denne boken.
Stridsberg beskriver menneskene som lever vanskelige liv, og selv om ikke alle disse skjebnene er like interessante, bidrar de til å forsterke den samme stemningen som preger hele boken: Når «blodet fylles», våkner «teaterselskapet» og menneskene står plutselig på scenen i sine egne liv, klar for å elske hverandre helt åpenlyst.
Men hvis dette er en vakker roman, er det fordi den følger tragediens estetikk, der det samme «vibrerende lyset» også er «så sterkt at det utsletter alt».
