Ida Gilberts andre roman leker med det komiske potensialet i kirkas indre konflikter. Smilebåndet holdes varmt under lesninga av I de profane dager, takket være Gilberts detaljerte innsikt i sogneprestens hverdag.
Samtidig som at romanen skildrer en enkeltprests erfaringer, løfter den store spørsmål. Hva er kirkas rolle i dagens samfunn? Kan modernisering og idealet om lav terskel gå for langt? Og ikke minst: Hva er nåde i praksis?
---
Roman
Ida Gilbert
I de profane dager
Roman
176 sider, Flamme forlag 2025
---
Mostand mot den nye generasjonen
Inngangen til disse spørsmålene er Karsten, en middelaldrende prest i Oslos eldste kirke på toppen av Telthusbakken – og for den som er kjent i byen framkalles umiddelbart bilder av Gamle Aker kirke, dette nøkterne og liksom trygge tradisjonsbygget som ydmykt pryder det urbane landskapet.
Tredjepersonsfortelleren holder seg tett opp til Karstens sinn, og tar oss innimellom tilbake til tidligere stadier i hans liv, blant annet som TF-student og nyordinert prest på bygda. I skyggen av kirkas tradisjoner vokser det fram en kløft mellom presten og den nye generasjonen, men aller størst er motstanden i hans indre.
Avslørte homofilt samliv
Romanens spesifikke konflikt på nåtidsplan er Karstens dilemma rundt den nylig avdøde Agnes’ ønske om at han skal ta begravelsen hennes. Ikke bare kolliderer datoen med en konfirmasjonsleir Karsten motvillig får ansvar for; han begriper ikke hvorfor Agnes ville at akkurat han skulle stede henne til hvile.
Agnes var av Karsten avfeid som «en av disse bedehusdamene» i hans første menighet, og hun var attpåtil ansvarlig for at han fikk sparken da hun avslørte hans homofile samliv, som på den tida ikke var tillatt.
En tidligere raddis
Karsten har tidligere identifisert seg som en raddis – da han fortsatt hadde samfunnsengasjement nok til å skrive kronikker, var det Klassekampen som var førstevalget. Nå protesterer han i sitt indre sinn mot det han anser som liberale presters symbolpolitikk, med selfier i sosiale medier ikledd en regnbuemønstra stola og åpenhet til polyamori i forlengelse av skeives inkludering.
Karsten verdsetter stolaens tradisjonsbundne farger og motsetter seg ideen om at homofili skal bringe med seg en masse annet han anser som profant. Hans store mentor er salmedikteren Magnus Brostrup Landstad og oppsøker gravplassen hans for moralsk støtte.
Bjelken i øyet
Slik framstår Karsten som en identitetsforvirra fyr, som er kritisk til alt Agnes representerer av konservative holdninger (for henne er Bjørn Eidsvåg i overkant «verdslig»), og samtidig søker mot kirkas faste grunnmur. Hans personlige liv er ensomt og frustrert. Han bor aleine med en fiendtlig omplasseringskatt, han fortrenger en drøm om å skrive bok om Landstad, og hverdagen er tynga av pendlertilværelsens skjærsild.
Dette forhindrer ham fra å se bjelken i sitt eget øye, hvordan han i likhet med sånne som Agnes, lukker seg for andre mennesker. Særlig tydelig blir dette i møte med konfirmantene, som han mener er håpløst «woke» og altfor opptatt av Taylor Swift.
Her vil mange prester nikke anerkjennende
I overkant på kornet
Gilbert bruker humor for å skildre Karstens liv, og resultatet er en lett og ledig leseopplevelse. Hun tar på kornet prestehverdagens frustrasjoner med det vrange menighetsrådet, digitale gudstjenesteoversikter som ikke fungerer, og prekener som ikke lar seg skrive. Her vil mange prester nikke anerkjennende.
Likevel tar humoren helhetlig sett overhånd. For eksempel blir jeg sittende og lure på hvorfor Karsten har flukta inn i ensomheten; det er tegn til at han ikke lever så godt med legninga si, innerst inne – at han frykter hva enhver normoppløsning har å si for kirkas framtid.
Spørsmålet tulles imidlertid vekk og etterlater Karsten mer som en «type», enn et troverdig menneske.
Kunne gått dypere
Den humoristiske harseleringa med moderne tider belyser nok vel så mye Karstens identitetsmessige limbo, men jeg mener romanen kunne gått dypere inn i spørsmålet om hva kirka skal være i dag.
Karsten akker seg over bruken av kirkerommet til yoga og humanetiske begravelser, og undrer seg om ikke konsepter som synd og skjærsild bør trekkes fram igjen. Jeg tar meg flere ganger i å være – i hvert fall delvis – enig med Karsten, men den humoristiske tonen over det hele får meg til å føle meg litt dum som gjør det.
I kjernen av romanen er en prest som sliter med sitt eget syn på nåden
Se i nåde til meg
Karsten rekker til slutt både konfirmantleir og avskjeden med Agnes, og her går Gilbert glipp av en gylden anledning til å avslutte romanen på mer tilfredsstillende vis. Hva Karsten sier til denne kvinnen, som han både føler et slektskap til og som har fordømt ham på det groveste, forblir ukjent. Her kunne den kompliserte presterollen virkelig fått boltre seg!
I kjernen av romanen er en prest som sliter med sitt eget syn på nåden. Hvordan kan han forsone seg med disse irriterende menneskene, om det så er den politisk korrekte konfirmanten eller den bråkete barnehageklassen på det kronisk forsinka toget? Og hvordan kan han lykkes med å forvalte den verdifulle arven etter fordums salmesang, når han er så håpløst langt unna de levende menneskene han møter?
Jeg har lyst å se i nåde til Karsten, og til alle i flokken hans, men romanen åpner dessverre ikke ordentlig for det.