Det et duket for ny og veldig gammel musikk i tillegg til romantisk kjernerepertoar i Solistkorets konsert under Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival. Konserten er en av de siste før dirigent Grete Pedersen avslutter sin periode.
Usikkerhet rundt fremtiden, men også håp om noe bedre, preger mennesker i tider som personlig eller kollektivt oppleves utrygge. Tema kan sees som en slags rød tråd i fredagens konsert med Solistkoret i Ris kirke.
---
Konsert
Fredag 28. mars kl. 20.30, Ris kirke
Det Norske Solistkor
Dirigent: Grete Pedersen
Verk av Claudio Monteverdi, Edvard Grieg, Rolf Wallin (urfremføring)
---
Madrigaler og messetekster
Claudio Monteverdis Selva morale e spirituale (Moralsk og åndelig skog, 1640) kombinerer madrigaler med moralske tekster og ulike messetekster i et spenn av komposisjonsformer og teknikker.
Ordet «skog» i tittelen henspiller på en berømt verselinje som åpner andre vers av Dantes Den gudommelige komedie, hvor forfatteren er på leting etter stien som skal føre ham ut av den mørke skogen han befinner seg i. Preget av uro og forvirring midtveis i livet (som ifølge den mest kjente fortolkningen er i 35-årsalderen), oppstår så Dantes mystiske visjon for komedien.
Veksling i stiluttrykk og tidsperioder
Paradisisk hvile og lek finnes derimot i Rolf Wallins drømmeland Utopiske folkesanger, som urfremføres av Solistkoret på kveldens konsert. I Wallins utopiske verden bygger menneskene en god framtid sammen uten bekymringer og konflikter, på et språk vi ikke forstår.
Forestillingen om et paradis som venter og frelsen gjennom Jesus, står også sentralt i Griegs Fire salmer (1907). Melodisk er salmene bygget over norske folketoner fra L.M. Lindemans samling, og tonespråket er uvanlig kraftfullt for datidens kirkemusikk. Vekslingen i stiluttrykk og tidsperioder passer godt som del av siste sesong etter 35 år hvor Grete Pedersen har delt liv med Solistkoret.
Spennende og helhetlig programmering
Den varierte programmeringen bidrar også til å løfte frem epoker fra hver sin ende i musikkhistorien som ikke alltid får like mye plass på konserter, nemlig tidlig barokk (Monteverdi) og samtidsmusikk (Wallin).
Programmeringen viser slik både eldre kirkemusikalsk tradisjon og nyskaping, noe som Kirkemusikkfestivalen ofte har løftet frem på forbilledlig vis.
Ved variasjonen får Solistkoret også vist at de behersker flere historiske stiluttrykk svært godt. Momenter i de rytmisk krevende første- og tredjesats av Wallins verk kan riktignok innimellom fortone seg mer som en bladlesningsøvelse for rytmelære enn en vårdans eller sang til arbeidet.
Melodisk lek
Men så åpner verket seg i lek og skjønnhet gjennom Solistkorets solide tolkning: Det nyfødte barnet ønskes velkommen til verden med svingende og syngende ordfragmenter, med varme basstoner og myke vuggende bevegelser.
Begravelseshymnen klinger homogent og samlet som avsluttende fjerde sats, gjennom de tette akkordene og gjennom melodisk lek med tersintervaller og sekstintervaller.
Avspent intonasjon
Særlig i siste satsen av Wallin blir jeg oppmerksom på det som slår meg mest med kveldens konsert: en type avspent intonasjon som på sjeldent vis gjør at akkordene «står» vertikalt – en resonans som åpner akkordene ut mot kirkerommet.
Den samme intonasjonen høres også godt i Monteverdi, der musikken i enda større grad tjener på en åpen akkordfølelse ettersom instrumenter på komponistens tid var stemt på en måte der overtonene klinger tydeligere med enn de gjør i nåtidens tempererte system. Uttrykket ble forsterket av en solid continuo-gruppen på tidstypiske instrumenter.
Selv om de fem musikerne tidvis druknet litt i koret, klang ensemblet friskt og ga musikken en tydelig karakter. De fremviste gjennomgående en nyansert retorisk utforming i frasering og samspill, med fine detaljer i timing og ornamenteringen.
Kor og dirigent skapte som helhet likevel en vakker og imponerende stilistisk god fremføring av Monteverdis musikk
Lekent samspill
Solistkoret manglet kanskje innimellom den samme retoriske linjeforståelsen, og de kunne brukt ekko og stemmevekslingen til å utvide spennet i uttrykk enda mer. Kor og dirigent skapte som helhet likevel en vakker og imponerende stilistisk god fremføring av Monteverdis musikk, med lekent samspill mellom stemmegruppene og raske stemningsskift mellom tekstlinjer.
Konserten viste med all tydelighet at Det Norske Solistkor har energien og samtidig modningen til noen som befinner seg i sin beste alder – midtveis i livets kaos og likevel stabilitet, på vei mot nye stier og åpne landskap.
