Prosessen mot menneska setter et interessant premiss; Den kunstige intelligensen Omnitron har tatt over verden i 2029 og bestemt seg for å utrydde menneskeheten for å redde planeten. I en tid hvor KI er en stadig mer sentral del av samfunnsdebatten, er det et tema som naturlig nok vekker interesse.
Men stykket leverer overraskende lite nytt eller dyptgående på dette feltet. Det er nesten underlig - fordi det på papiret virker så lovende: Manus er utviklet av KI i tett «dialog» med teknologieksperter og et skriveteam bestående av regissør Peer Perez Øian, dramaturg Anders Hasmo og MF-professor Atle Ottesen Søvik, som forsker på KI, etikk og filosofi.
Her er mange eksperter i sving, men hva som får en teaterforestilling til å gripe, kan det virke som de har mistet mer av syne.
---
Teater
Prosessen mot menneska
Regi: Peer Perez Øian
Dramaturg: Anders Hasmo
Videodesign: Eilif Fjeld
Komponist: Sandra Kolstad
Skuespillere: Marianne Krogh, Ane Dahl-Torp, Joachim Rafaelsen, Mohammed Aden Ali
Det norske teatret, Scene 2
---
Teater i teateret
At de kunstneriske ambisjonene er høye, blir tydelig i det vi entrer teatersalen og ser at den vanlige amfiscenen ikke skal brukes. I stedet er det laget et lite teater i teateret.
Vi går inn i noe som kan ligne en stor, lysende iglo med benker stilt i en halvsirkel og plass til kun 60 publikummere. Det gir et skinn av noe intimt og skrur opp forventningene om at vi skal få ta del i noe helt spesielt. Men i løpet av den drøyt timelange forestillingen føles det som om ideen om menneskehetens undergang – et såpass dramatisk tema – aldri helt får plass til å utvikle seg på en spennende måte.
Passivt aksepterende
I stedet står karakterene ofte alene i sine monologer og gir oss informasjon på en pedagogisk måte, uten at vi blir skikkelig kjent med dem. Og uten at det skapes noen dynamikk mellom dem. De reagerer knapt på det ekstreme, dystopiske scenarioet de er satt i, og virker mer som observatører enn aktive deltakere i sin egen skjebne.
Når reaksjonen på at menneskene skal utslettes er passivt aksepterende, blir det ikke bare vanskelig å relatere seg til karakterene, det skaper også en gjennomgående daff energi. Her savner jeg noen som gjør opprør og slåss mer imot(!).
I sin jakt på å være «interaktiv» og «kunstnerisk» glemmer forestillingen å gi oss en historie som virkelig fenger
Billig tivoli
Forestillingen er del av et større europeisk samarbeid om å forske på samspillet mellom teknologi og teater, der universiteter og ulike kreative organisasjoner trer inn på de skrå bredder. Det norske teatret forsker ifølge nettsidene sine i kategorien «Ny dramaturgi», men det er nettopp stykkets langdryge dramaturgi som er mye av grunnen til at man mister engasjementet.
Mangelen på et crescendo blir til en monoton forestilling som etterlater et inntrykk av at dette er mer en idé enn et ferdig utviklet verk. Videoprojeksjonene som skal gi en 3D-effekt vises på scenens bakvegger, og fungerer muligens godt for de som sitter i midten, men for oss som er plassert litt bak og på sidene, gir det liten effekt – og blir mer som en billig tivolibillett.
Regissør Peer Perez Øian har ønsket å fremme interaktivitet. Publikum får mulighet til å stille spørsmål til KI-en Omnitron, men svarene vi får over høyttaleren, er mer av typen «god dag mann økseskaft» enn noe som gir aha-opplevelser.
Forelesning
I forestilling maner KI-en Omnitron frem budskapet: «De snakkar om miljøvern og fred, men det dei gjer, er å øydelegge jorda, sette kortsiktig vinning og profitt framfor omsyn til miljø og andre menneske». For de av oss som er tilkoblet internett, har vi knapt hørt om annet de siste årene. Jeg savner en annen innfallsvinkel til temaet.
I sin jakt på å være «interaktiv» og «kunstnerisk» glemmer forestillingen å gi oss en historie som virkelig fenger eller et tema som blir utforsket på en ny og relevant måte. «Prosessen mot menneska» fremstår i stedet som en kjedelig og litt pretensiøs forelesning, der skuespillerne blir pedagoger snarere enn mennesker vi kan kjenne oss igjen i.
