Over en liggende barduntone strekker en sårbar melodilinje med uvant tonespråk seg opp mot taket i Oslo Domkirke. Hildegard von Bingens hyllest til Jomfru Maria innleder på uvanlig vakkert vis avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.
---
Konsert
“Heavenly Harmony”, Avslutningskonsert Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival.
Oslo Domkirke, søndag 30. mars kl. 19.00.
The Sixteen
Harry Christophers, dirigent
Musikk av Hildegard von Bingen, John Taverner, Giovanni Pierluigi da Palestrina, James MacMillan og Arvo Pärt
---
Rikholdig fra 25-års jubilant
Kirkemusikkfestivalen feirer i år 25-årsjubileum, årets festival er også den siste hvor Bente Johnsrud virker alene som festivaldirektør og kunstnerisk leder. Johnsrud har velfortjent nylig mottatt Kongens fortjenestemedalje for sin store innsats for kirkemusikkfeltet. Avslutningskonserten viser da også noen av elementene som ofte står sentralt i Kirkemusikkfestivalens konserter: kormusikk a cappella, liturgisk musikk fra ulike tradisjoner, tidligmusikk fra renessanse og barokk samt komposisjoner fra de siste hundre år.
Kveldens program med det engelske kammerkoret The Sixteen under dirigent Harry Christophers bød på et rikholdig men samlet program bestående av Hildegard von Bingen, Giovanni Perluigi Palestrina, John Tavener, Arvo Pärt og James MacMillan.
Svært høyt nivå
The Sixteen viser gjennomgående at de er et kor på svært høyt nivå. Ensemblet utmerker seg ved en tydelig og presis tekstuttale, og med en frasering som på naturlig vis understøtter tekstens mening og uttale. Klangkvaliteten er jevn og homogen, rund og fyldig. Hver enkelt sanger viser en solid sangteknikk uten å ta for stor solistisk plass i ensemblet.
Alt dette skaper et musikalsk og teknisk overskudd som gjør at dirigent Christophers kan forme musikken nyansert og presist, selv i svært lange fraser.
Alt dette skaper et musikalsk og teknisk overskudd
Tidligmusikk med bred pensel
I det eldre repertoaret – Palestrina og Tavener – er riktignok de lange fraseutformingene mindre virksomme enn i det moderne repertoaret, hvis man legger en såkalt “historisk inspirert” tidligmusikkpraksis til grunn for den musikalske fortolkningen.
Uttrykket oppleves ofte en smule for tungt og romantisk til en musikk hvor stemmene flettes så tett inn i hverandre at det sjelden oppstår felles pauser. Enkelttonene lettes ikke tilstrekkelig opp, og de lange linjene vokser og minsker i dynamisk styrkegrad utfra pausenes plassering fremfor at de tilpasses kortere tekstlige fraser.
I Taverners Gaude plurimum bidrar den samme lengden i frasene til at rytmiske partier mister litt av spensten og dansen i samspillet mellom stemmene. For meg gjør det musikalske valget at vi mister retningen og fokus i hva musikken vil formidle, fordi de interessante detaljene i hver stemme ofte drukner i et klangteppe av lyd.
Det oppleves som klangrikdommen og dybden i pusten springer ut av dirigentens hender
Overbevisende Pärt og MacMillan
Utformingen av de lange linjene kommer desto mer til sin rett i det moderne repertoaret. I Pärt’s Da Pacem kombineres lange strekk med økende og minskende styrkegrad med en klokkeklang-effekt på enkelttoner, noe som både gir flyt på storformnivå og delikat utforming på lavere frasenivå.
Med åpen – tidvis skimrende – klang, folder koret ut Pärts harmonier gjennom frasene som stadig gjentas og utvides for hver gang. Det oppleves som klangrikdommen og dybden i pusten springer ut av dirigentens hender som ligger skrått og parallelt mot hverandre – med håndflaten åpen opp mot taket er det nesten som at venstre hånd former den åpne klangen, mens høyre hånd sørger for presisjonen i anslaget med fingrene utstrakt og håndflaten mot gulvet.
Ved det harmoniske høydepunktet midtveis i satsen, omsluttes vi av myke akkordtoner spent over et stort register som dirrer gjennom kroppene. I dette repertoaret kommer The Sixteen og dirigent Harry Christophers virkelig til sin rett, og fremstår som et helstøpt ensemble i en vellykket avslutningskonsert av årets kirkemusikkfestival.
