Howard Phillips Lovecraft (1890–1937) er blant de få kunstnerne som med rette har et adjektiv oppkalt etter seg: lynchiansk, kafkask, lovecraftsk.
Han var en amerikansk forfatter av weird fiction, en tidlig undersjanger av fantastisk litteratur, som inneholder frø til vår moderne skrekk, science fiction og fantasy.
---
Essay
Michel Houellebecq
H.P. Lovecraft – mot verden, mot livet
Oversatt av Hanne Herrman
174 sider, Solum Bokvennen 2024
---
Åndsforlatt univers
Sjangerens kanskje mest gjenkjennelige grep er å dykke ned i det merkelige, ukjente og uforståelige og slik konfrontere leseren med grensene for hans eller hennes fornuft. Den lovecraftske måten å gjøre dette på er ved å ta oss med på reiser til underjordiske dyp.
Lovecraft var ateist og filosofisk pessimist, og i hans åndsforlatte fiksjonsunivers er alle gudene som bor under jorden, som den blekksprutlignende Cthulhu, organiske giganter som fantes her lenge før oss. De er likegyldige til vår eksistens, men nettopp derfor farlige:
«De Gamle var her; de Gamle er her, og de Gamle vil bli værende her. Aldri på de stedene vi kjenner til; de vandrer rundt i mellomrommene, alvorstynget, opprinnelige og dimensjonsløse vi ser dem ikke.»
Houellebecqs første bok
Avsnittet ovenfra kommer fra fortellingen «The Dunwich Horror» og er sitert av Michel Houellebecq i hans svært innsiktsfulle essaybok H.P. Lovecraft – mot verden, mot livet.
Boken var Houellbecqs første og ble utgitt på fransk i 1991 og er nå oversatt til norsk av Hanne Herrman og utgitt på Solum Bokvennen. Den er vesentlig lesning for alle som er fascinert av litterær skrekk, eller som er opptatt av det underlige i litteraturen.
I boken utmaler fransk litteraturs fremste enfant terrible sin kjærlighet til en tidligere kontroversiell skikkelse
Latterliggjort litterær stil
I boken utmaler fransk litteraturs fremste enfant terrible sin kjærlighet til en tidligere kontroversiell skikkelse. Selv om boken gir innblikk i Lovecrafts liv, er den for kort til å anses som noen utfyllende biografi.
Den inneholder skarpe observasjoner om Lovecrafts emnesyklus og ofte latterliggjorte litterære stil – han overlesset prosaen sin med adjektiver, adverb og utropstegn – men er heller ikke et stykke typisk litteraturkritikk.
Moralsk portrett
For egen del minner boken mest av alt om et moralsk portrett à la Plutarks Livsskildringer eller Giorgio Vasaris Kunstnernes liv. Houellebecq konsentrerer seg nemlig om Lovecrafts «eksemplariske liv». I sitt eget forord til boken beskriver Houellebecq den som «[s]in første roman, en roman med bare én karakter (H.P. Lovecraft, selv)».
Slik kan boken også leses som en tidlig forgjenger til den franske eksofiksjon-trenden, det vil si virkelighetslitteratur som dreier seg om andre virkelige mennesker enn forfatteren selv.
Puritansk liv
Selv om Lovecraft ikke trodde på Gud, levde han et puritansk liv, viet egen kunst og sterkt kritisk til 20-tallets pengejag og gryende seksuelle befrielse. Lovecraft var kort sagt redd for alt og alle, men spesielt mennesker som manglet hans egen hvite anglosaksiske bakgrunn.
Det eksemplariske for Houellebecq er Lovecrafts enkle forfatterliv, som handlet om å dyrke sitt eget litterære og svært idiosynkratiske verdensbilde, uten å bekymre seg nevneverdig om objektivitet eller intellektuell redelighet.
Lovecraft var kort sagt redd for alt og alle
Utforsker fremmedfrykt
Som de fleste av ettertidens beundrere tar Houellebecq sterk avstand fra Lovecrafts ekstreme rasisme, men siterer lange, tidvis voldelige tirader fra forfatterens private korrespondanse. Disse passasjene er like litterært velskrevne som de er hatefulle og fremmede for alt som heter humanistisk moral.
Ved å utforske hvordan Lovecrafts fremmedfrykt kan ha vært fruktbart for hans skapende prosess som skrekkforfatter, gjør Houellebecq et farlig og svært interessant stykke litteraturforskning.
Med hat som inspirasjon
I denne oppvurderingen av litterær subjektivitet, ja, urimelighet, ser vi kanskje også kimen til noen av de kontroversene som han selv har stått oppi, som de gjentatte beskyldningene om islamofobi:
Det er rasehatet som fremprovoserer denne poetiske, transelignende tilstanden hos Lovecraft da han overgår seg selv til takten av de rytmiske, vanvittige og ondsinnede setningene. Det er dette hatet som lyser opp de siste store tekstene med et avskrekkende og katastrofalt lysskjær.
Imot realismen
Det som fascinerer Houellebecq aller mest ved Lovecraft, er hans fullstendige avsky for tradisjonell fortellerkunst, og for den realistiske romantradisjonenen.
«Livet er smertefullt og skuffende», skriver Houellebecq. «Derfor er det bortkastet å skrive flere realistiske romaner.»
Uttalelsen er så klart satt på spissen, men slik jeg tolker dens underliggende budskap, er jeg enig: Vi burde ikke gå til litteraturen først og fremst for å kjenne oss igjen i en hverdag som vi uansett må leve, men for å komme oss bort fra de kjedelige greiene der.
Frydefullt skrekk
Så går det en dypt pessimistisk åre fra Lovecraft til Houellebecq som jeg setter mindre pris på. En litterær og filosofisk tradisjon som jeg så meg nødt til å gjøre opprør mot i min egen lille essaybok om Stig Sæterbakken. Den fryden som jeg selv får av skrekk, inkludert en såpass dyster og livsfiendtlig forfatter som Lovecraft, handler om bevissthetsutvidelsen som oppstår i konfrontasjonen med det ukjente.
Hittil har jeg bare lest en håndfull fortellinger av Lovecraft. Denne boken ga meg lyst til å dykke dypere ned i både hans og Houellebecqs forfatterskap.
