Merkelig nok har manusforfatter og regissør Todd Komarnicki ved det kristne selskapet Angel Studios behov for å åpne filmen med å fortelle om tidligere meritter (manuset til Sully av Clint Eastwood). Dessuten har han gitt filmens originalversjon en overdramatisk tittel: Bonhoeffer. Pastor. Spy. Assassin. Slik kryster han ekstra dråper av sitronen for å lokke publikum.
Det kan imidlertid diskuteres om den tyske presten kan kalles spion og morder. I Norge lanseres filmen simpelthen som Bonhoeffer.
---
Film
Bonhoeffer
Drama / Thriller / Biografi
Regi/manus: Todd Komarnicki
Med: Jonas Dassler, Phileas Heyblom, August Diehl
Irland 2025
Aldersgrense: 12 år
---
Engelsk tale
For flere tiår siden var det vanlig at krigsfilmer laget i Hollywood lot engelsktalende skuespillere spille nazister. Det ble det heldigvis slutt på. Derfor er det underlig at Komarnicki lar tyske skuespillere snakke engelsk selv om handlingen foregår i Tyskland på 1930- og 40-tallet. Å venne seg til dette tar noe tid.
Grunnen er trolig at Komarnicki har et amerikansk publikum i tankene. Han legger stor vekt på det ene året den tyske teologistudenten Dietrich fra Berlin (Jonas Dassler) studerte i New York. Her lærer han overraskende fort å spille jazz i stedet for Bach, men også hva rasisme er. Bonhoeffer blir slått ned idet han forsvarer en afroamerikansk kollega i Harlem. En ironisk setning legges i munnen på tyskeren som utbryter at en slik behandling av en annen rase aldri ville skjedd i Tyskland. Året er 1931, og teologen har ennå ikke skjønt at antisemittismen ligger som spireklare, giftige frø hos Hitler og hans tilhengere.
Kirkekampen
Nylig kritiserte jeg regissøren av Hans Nielsen Hauge for å gå i kronologifella, det vil si vente med en fryktelig fengsling av Hauge til slutt fordi den skjer til slutt.
Komarnicki, derimot, gjør det på riktig vis: Mens han skildrer Bonhoeffers vei mot å bli en skarp kritiker av Hitlers regime og jødehat allerede i 1933, fletter han inn episoder fra den skjebnesvangre arrestasjonen av Bonhoeffer ti år senere. Slik forstår vi raskt at hovedpersonen går mot stupet.
Komarnicki lykkes godt med å skissere den dramatiske kirkekampen som utviklet seg da 500.000 unge protestanter ble sluset inn i Hitler-Jugend av riksbiskop Ludwig Müller. Men effekten hadde faktisk blitt mer skremmende hvis skuespilleren som framstiller Hitlers kirkelige håndlanger, hadde agert noe mindre demonisk. Det er sterkt nok å høre at de regimetro Deutsche Christen tok i bruk en bibeloversettelse der Jesus ble framstilt som arier og de ti bud fikk to nye bud, deriblant å adlyde der Führer. Et dokumentarisk arkivklipp av Müller under et naziarrangement er også meget talende.
Biskopens erkjennelse
Den opposisjonelle Bekjennelseskirken som Bonhoeffer bidro til å skape, underviste teologistudenter i hemmelighet. Jeg liker hvordan regissøren skildrer erkjennelsen som vokste fram hos hans overordnede, biskop Martin Niemöller (strålende spilt av August Diehl).
Han forsto etter Krystallnatten i 1938 at han ikke lenger kunne tie om nazistenes brutalitet. Filmen fletter inn hans ikoniske dikt: «Først kom de etter sosialistene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke sosialist. / Så kom de etter fagforeningsfolkene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke fagforeningsmedlem. / Så kom de etter jødene, og jeg sa ingenting - for jeg var ikke jøde. / Så kom de etter meg - og det var ingen tilbake som kunne tale min sak.»
I vår tid da demokratiske og humanistiske verdier står på spill i vestlige land, kjennes filmen høyaktuell.
Verdt å se
Det viktige med Bonhoeffer er at vi får møte en prest, en biskop og deres støttespillere som våget å stå opp mot ondskapen til tross for at det kostet dem dyrt. De nektet å respektere Luthers ord om to-regimentslæren som gikk ut på å la staten styre landet mens kristne tok seg av kirkelige forhold og unngikk å snakke om politikk. Bonhoeffer og Niemöller innså at en kristen kirke ikke kan tie når regimet blir umenneskelig. I vår tid da demokratiske og humanistiske verdier står på spill i vestlige land, kjennes filmen høyaktuell.
Etter hvert ble jødeforfølgelsene så alvorlige og Det tredje riket så totalitært at tyske og allierte aktører la planer om å drepe Hitler. Komarnicki utnytter for alt det er verdt at Bonhoeffer faktisk ble trukket inn i ett av komplottene, i regi av utro tjenere i etterretningstjenesten Abwehr og hæren (Wehrmacht).
Men han går for fort fram til at jeg henger med i de etiske overveielsene til Bonhoeffer. Dermed virker det mer konstruert enn overbevisende at den ikkevoldelige presten brått blir infiltratør og agerer som en overbevist nazist.
Kristus-skikkelse
Et mislykket mordattentat mot Hitler fant sted 20. juli 1944. Nazistene beskyldte Bonhoeffer urettmessig for å ha deltatt i dette fordi de ville rydde ham av veien.
Komarnicki gjør hovedpersonen til en Kristus-skikkelse som ofrer sitt liv. Å skildre den forferdelige og nådeløse slutten i et nøkternt filmspråk er uhyre vanskelig. Mange vil bli sterkt grepet av framstillingen. Men for denne anmelder gjør regissøren det akkurat litt for sentimentalt.
