---
BOK
Dagfinn Høybråten
Stå i stormen – personlige notater
Verbum
229 sider
---
Dagfinn Høybråten gikk i februar av som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Før det har han hatt en rekke lederstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Han huskes nok best for sin tid som helseminister – særlig som «røykelovens far» – og som leder for Kristelig Folkeparti.
Høybråten har nå skrevet boka Stå i stormen, med referanse til den kjente barnesangen «Når det stormer». På omslaget beskrives boka mer som «en bok til selvhjelp enn en selvbiografi». Høybråten har erfart at det har stormet rundt ham og det er med dette utgangspunktet boka er skrevet. Medietrykket, drapstruslene og politibeskyttelsen rundt innføring av røykeloven i 2004 er et eksempel som går igjen i boka.
En uvanlig politikerbiografi
Da jeg først hørte at Høybråten hadde skrevet bok, tenkte jeg det kom til å være enten en ordinær politikerbiografi eller en bok om hans syn på dagens politiske situasjon. Boka er ingen av delene, selv om vi får noen betraktninger om dagsaktuelle tema som et oppgjør med norske kristenleders taushet om barns lidelse i krigen mellom Israel og Hamas.
Høybråten har tidligere skrevet mer ordinære politikerbiografier: Pengene eller livet (2009) og Drivkraft (2012). I denne boka ønsker Høybråten, som han skriver i forordet, «å gi videre det beste av det jeg har lært» og skriver seg inn i selvhjelpslitteraturen. Men det er ingen ordinær selvhjelpsbok. Her er ingen formaninger om å stå opp klokka fem om morgenen eller tips til å optimalisere kosthold og trening. I stedet er budskapet å bygge livet sitt på fjell, på verdier som har tålt tidens tann.
Savner mer dybde
Boka består av 30 korte kapitler, som regel bygd rundt et bibelord. Kapitlene vever sammen egne erfaringer, bibel og litteratur og munner ut i et hovedbudskap. Høybråten leverer en lettlest bok som maner til ettertanke og refleksjon om eget liv. Boka med undertittelen «personlige notater» fortjener sånn sett mer tid enn det tar å lese boka, som er unnagjort på et par kvelder.
Baksiden med korte kapitler er at den røde tråden lettere forsvinner. En del steder skulle jeg ønsket mer dybde.
Litt over halvveis inn i Stå i stormen får vi en ny beskrivelse av målet med boka: «Den boka du nå leser, kan også betraktes som et knippe råd til mennesker som ønsker å gjøre verden til et bedre sted.» Boka går dermed fra personlige og forholdsvis allmenne råd til råd som er mer direkte knyttet til ledelse og politikk. Noen er godt forklarte. Andre kunne vært utdypet. Rådene som gis i boka er gode, men noen steder skulle jeg ønske vi kom tettere på Høybråten.
En del steder skulle jeg ønsket mer dybde
— Eilev Hegstad
Prioriterer nære relasjoner
Tidlig i boka skriver Høybråten om å miste sin far brått. På rundt samme tid tapte han kampen om førsteplassen på stortingslista for Akershus KrF. Disse opplevelsene fikk Høybråten til å tenke over hva som var viktigst i livet. Meningen er relasjonene med Gud, de nærmeste og ens neste. Som han skriver: «Jeg ønsker å ha mine nærmeste med meg hele livet, mens de oppgavene jeg vier meg til, vil skifte.» Tapsopplevelsene lærte ham å prioritere familie og nære relasjoner. Rådet er godt forklart og sterkt motivert av egne opplevelser.
Å bevare sitt hjerte
Andre råd kunne som nevnt vært utdypet. En viktig læremester for Høybråten var Lars Korvald, tidligere statsminister for KrF. Med referanse til Salomos ordspråk sa han: «Bevar ditt hjerte, Dagfinn». Når Høybråten skal vise fram de vanskelige beslutningene han har vært med på, trekker han blant annet frem Bondevik-regjeringens nei til å delta i Irak-krigen i 2003. Sentrumsregjeringens avgang på gasskraftverksaken i 2000 blir også trukket frem som et eksempel på å sette personlig integritet fremfor politiske posisjoner og makt.
Jeg hadde ønsket meg flere refleksjoner fra Høybråten rundt dette. Kan man bevare sitt hjerte i politikken i det hele tatt? Er politikken så full av hestehandel og politisk spill at det er best å stå utenfor? Høybråten vil nok svare nei på det og skriver at kompromiss er en nødvendighet. Men er det en grense for hva man kan kompromisse om i politikken? Dette er spørsmål som er særlig aktuelle i KrF. For å stille spørsmålet på en annen måte: Bør man stå hardnakket på primærstandpunkter for å bevare sitt hjerte, eller kan man også bevare sitt hjerte i politisk hestehandel?
Et relatert spørsmål er om kristne bør trekke seg tilbake fra samfunnet for å kunne leve mest mulig i tråd med troen sin. Jeg vil tro Høybråten mener at kristent samfunnsengasjement er viktig. Hans refleksjoner rundt dette kunne vært viktig særlig for en del yngre lesere, og det oppstår et tomrom i boka uten dem.
Tilgivelse som byggestein
Høybråten skriver at tilgivelse er en byggestein i et godt liv. Friheten som ligger i tilgivelse er en av de mest dyrebare erfaringene han har med seg ut av livets stormer. Høybråten nevner flere eksempler på situasjoner der han er blitt bedt om å tilgi. Selv om han mer enn én gang har måttet be om unnskyldning for å ha såret andre mennesker, nevner han ingen konkrete eksempler. Her, og en del andre steder i boka, kan man få følelsen av at Høybråten holder litt igjen.
Der vi kommer tettest på Høybråten, er rådene hans mest overbevisende og gjør sterkest inntrykk. Da lykkes han i størst grad med «å gi videre det beste av det jeg har lært», slik det står i forordet. Han burde derfor tørt å tematisere tvilen i større grad. Det er viktig å ha et godt fundament å møte stormene med, men hvordan håndterer man tvilen når det blåser som verst? Er det alltid verdt å stå i stormen? Høybråten må jo også ha kjempet kamper som i ettertid ikke viste seg å ha vært så lurt.
Der vi kommer tettest på Høybråten, er rådene hans mest overbevisende og gjør sterkest inntrykk.
— Eilev Hegstad
Savner stoff om avgangen
Det er særlig én hendelse jeg savner at Høybråten går inn i, nemlig avgangen hans som KrF-leder i 2011. Forløpet til avgangen innebar blant annet en konflikt med Inger Lise Hansen, som da var nestleder i KrF. Høybråten fikk kritikk i media, både fra anonyme kilder og partifeller som sto frem, om en kritikkverdig lederstil. I en bok om å stå i stormen hadde det vært naturlig at dette hadde vært omtalt – ikke primært for å få Høybråtens versjon av det som skjedde, men for å få vite hvordan han reflekterer rundt det som skjedde. Kanskje det nettopp hadde vært Høybråtens refleksjoner rundt denne stormen leseren kunne lært aller mest av. Nå virker han noe unnvikende.
Troen som fundament
Høybråten formidler en tydelig kristen tro som et godt fundament for livet. Denne grunnholdningen kommer til uttrykk i Høybråtens betoning av tradisjon. Han legger vekt på at vi må bygge livene våre på fjell. Fjellet kan sammenlignes med verdier og visdom som har tålt tidens tann og vist sin bærekraft, som han skriver. Vektleggingen av tradisjon kommer også til uttrykk i måten Høybråten ser livsprosjektet som en del av sin egen familiehistorie, både når det gjelder familiegården og oldeforeldrenes innsats i Kina.
I en tid hvor hukommelsen er kort og selvhjelpsbøkene er sterkt orientert mot individuell suksess, er det verdifullt med et korrektiv som tegner en høyere himmel over livet. Derfor tror jeg mange vil ha glede av en bok som inviterer til ettertanke fra en som har stått i stormen.