For sjuende gang på tjuefem år gir stavangerprosjektet Pasjon en kunstnerisk dramatisering av budskapet om Jesus og hans siste levedager. Det startet i 2000 i tradisjonen fra middelalderens mysteriespill (av latinsk ministerium) med tablåer av bibelfortellinger, spilt i Stavanger domkirke. Men i den fjerde versjonen (2013) brakte manusforfatter Svein Harry Schöttker Hauge inn noe ganske nytt: Han vred kniven rundt i hvordan vi rike nordmenn forholder oss til vår tids lidelse. En skomaker fra Jesu tid spurte hva vi gjør for å få slutt på sult, menneskehandel, tortur og konflikter.
Regissør, manusforfatter og skuespiller Svein Tindberg har vendt tilbake til de klassiske pasjonsspillene, men i en mer fortettet utgave. Underveis får han likevel den eldgamle bibelhistorien til å bli nærgående for oss nå.
LES OGSÅ: Intervju med skaperne av Pasjon 2025
Tindberg setter kjapt sammen glimt fra Jesu liv, som da en spedalsk helbredes og de skriftlærde blir sinte fordi det skjer på sabbaten. Maria Magdalena, stemplet som besatt, gjøres frisk med en magisk håndbevegelse. Scenene avløses av taler av Jesus, med utsagn fra Bergprekenen som «salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres», og ord om at Guds rike ikke er synlig for våre øyne fordi det er inni oss.
---
Teater
Pasjon 2025
Stavanger Domkirke
Regi/manus: Svein Tindberg
Med: Torbjørn Berglund Eriksen, Inger Lise Hope, Svein Tindberg, Olaf Leiros Galicki, Brigt Skrettingland, Finn Bartlema, Sture Mønnich med statister
Sangere fra Stavanger domkor og Stavanger domkirkes pike- og guttekor
Komponist: Ragnar Bjerkreim
Keyboard: Knut Aabø
Dirigenter: Markus Tähti Dunseth, Jorunn Lovise Husan
70 minutter
---
Mesterlig
Torbjørn Berglund Eriksen gjorde for ti år siden en mesterlig tolkning av Hamlet på Rogaland Teater. Få skuespillere har en slik evne til å framføre replikker naturlig, stillferdig og samtidig ytterst kraftfullt. Hans Jesus-skikkelse ruver i kirkerommet, enten han ber fiskeren Peter (Olaf Leiros Galicki) følge ham, eller jager de skriftlærde ut fordi de har gjort templet til en røverhule. Sangere fra Stavanger domkor og kirkens pike- og guttekor agerer folkevrimmel på utmerket vis, flott koreografert av Lydia Lapidus Radlow.
Sømløst lister Tindberg inn en fiktiv figur: En liten gutt leter etter faren sin. Jeg røper ikke hvem han er, det skjer som en sår overraskelse. Barnet, «den største i himmelriket» ifølge Jesus, ringler med en bjelle og dukker stadig opp på scenen. Finn Bartlema spiller og synger på en betagende måte.
Langsomt blir det klart hva regissøren vil: Han vrir kniven rundt, men nå i vår likegyldighet i møte med påskedramaet
«Jeg kjeder meg!» roper plutselig Tindberg idet han, kledd i vinrød dress, entrer stillaset i kortrappen. Han framstiller på strålende vis Pontius Pilatus, en perfekt prefekt som er oppgitt over jødenes religion og skikker. Romeren er lei av heten i Palestina. Men selv om han er tørst, fnyser han av Jesus som vil gi ham «levende vann».
Tindbergs idé
Langsomt blir det klart hva regissøren vil: Han vrir (som Schöttker Hauge i 2013) kniven rundt, men nå i vår likegyldighet i møte med påskedramaet. Da korsangerne finner fram mobilene sine, gjenkjenner vi brått oss selv. Den Jesus som har utfordret oss til å gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss, bryr vi oss ikke om. Peter lovet aldri å svikte sin Mester, men sovnet i Getsemane. Judas forrådte Jesus for tretti sølvmynter. Peter fornektet ham idet hanen gol. Øverstepresten Kaifas sendte Jesus tilbake til Pilatus som satte røveren Barrabas fri i stedet. Folkemengden ropte «korsfest!». «Men hvem bryr seg?» roper den lille gutten. «Den som har ører, hør!»
Bare Maria Magdalena, varsomt tolket av artisten Inger Lise Hope, bryr seg når hun synger om den grusomme natt da hennes Mester blir drept. Tindbergs evne til å flette sammen figurer og fortellingselementer i sangtekster griper meg sterkt, som da Pilatus, Judas, Kaifas og folket argumenterer for sin uskyld. «Vi toer våre hender» og «lukker våre øyne for alt det vi har gjort» synger koret med imponerende tekstuttale. «Vi takker for alt vi har og ber om enda mer». Komponist Ragnar Bjerkreims har skrevet vakre korsatser som står i grell kontrast til mangelen på erkjennelse i teksten. Det gjør betydningen enda sterkere.
Det er teatermagi hvordan maleriet forvandles til en kropp som bæres til graven
Maleriet
Pasjonsspill har alltid strevd med hvordan man skal framstille korsfestelsen. Hvor konkret bør man vise en så fryktelig død?
Tindberg og teamet hans har funnet en genial løsning: Et stort trykk av maleriet Den korsfestede Kristus (ca. 1632) av den spanske kunstneren Diego Velázquez. Måten det vises på får en voldsom effekt. Bildet rulles sammen når Jesus tas ned av korset. Det er teatermagi hvordan maleriet forvandles til en kropp som bæres til graven.
Igjen smelter sangtekst (Tindberg) og musikk (Bjerkreim) sammen til en gripende helhet når koret synger om døden. Men Pasjon 2025 ender ikke ved den stengte graven slik så mange pasjonsverk pleier. Oppstandelsen og håpet om at verden skal bli født på ny, antydes idet koret synger «Gloria in excélsis Deo» (Ære være Gud i det høyeste).
Det som gjør sterkest inntrykk i dette helstøpte dramaet, er spørsmålene som teaterkunstneren Tindberg lirker inn til slutt: Hvem var denne Jesus som levde for 2025 år siden og ba oss elske våre fiender? Tenk om han faktisk var den Messias – frelserkongen – som lærte oss at Guds rike er inni oss?
