Når jeg får en antologi i hånden, undrer jeg meg alltid på hva den egentlig handler om. I dette tilfellet sier tittelen meg at det skal handle om norsk antisemittisme i historisk perspektiv. Men hvorfor er akkurat disse artiklene valgt ut? Har boken noe samlet perspektiv?
Forfatterne av artiklene har alle en tilknytning til forskningmiljøet ved HL-senteret i Oslo. Boken kan dermed ses som en presentasjon av dette miljøets forskning. Den ligner også et festskrift til senterets nestor Christhard Hoffman, som nevnes som inspirator og mentor i mange av artiklene.
Boken er altså ikke ment som en systematisk presentasjon av antisemittismen i Norge, men snarere som små dykk ned i historien som avslører hvordan antisemittisme er en konstant understrøm i norsk kultur. Det som hele veien undrer meg er hvorfor det er slik i et land nesten uten jøder.
---
Sakprosa
Vibeke Moe Bjørnebekk, Øyvind Kopperud og Kjetil Braut Simonsen (red):
Antisemittismens lange linjer. Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid
491 sider, Scandinavian Academic Press 2025
----
Fare for nasjonen
Allerede i det øyeblikket den norske staten blir til, er et av dens viktigste anliggender å støte jødene ut. Det er så viktig at det skrives inn i Grunnlovens paragraf 2. Jøden er en fare for nasjonen, fordi han i følge sin religion har en plikt til å ødelegge enhver nasjon som ikke er jødisk, hevdet Grunnlovens far Christian Magnus Falsen.
Dette var hva Falsen skrev i sitt tilsvar til Heinrich Glogau, som var en av de få jøder som bodde i Norge på den tiden. I 1817 skrev han et offentlig innlegg rettet til grunnlovsmannen Falsen hvor han utba seg en forklaring på hvorfor mennesker skulle utestenges fra landet bare fordi de var jøder.
Frode Ulvund skriver en spennende historie om denne mannen og hva det kan ha vært for erfaringer som gjorde at han følte han måtte protestere offentlig. Selv om han var kristen, med selveste biskop Johan Nordal Brun som fadder ved dåpen, ble han møtt med mistenksomhet og bakvaskelser som jøde. Der kom det fram forestillinger om jøder som selvopptatte, pengegriske, falske, samtidig som de ser seg som utvalgt framfor alle andre.
Heltemyten om Wergeland
Heldigvis for vår norske selvfølelse sørget Henrik Wergeland for at paragrafen fra 1814 kan framstilles som et beklagelig avvik fra hva det egentlig er å være norsk. Wergeland er jo selve symbolet på norskhet, og det var han som førte kampen mot jødeparagrafen til en lykkelig slutt.
Men denne heltemyten om Wergeland slår atskillige sprekker når jeg leser Anders Snildals artikkel om opphevelsen av paragrafen i 1851. Den jøden Wergeland forholdt seg til, var en slags idealjøde. Mot konkrete jøder kunne han derimot være fordomsfull og ønske dem ut av landet. Debatten om paragrafen viste dessuten at antisemittiske forestillinger var utbredt, ikke minst blant bøndene.
Debatten om paragrafen i Grunnloven viste at antisemittiske forestillinger var utbredt, ikke minst blant bøndene
De lange linjer
«I de lange linjer i jødehatet ligger trolig nøkkelen til en bedre forståelse av antisemittiske holdninger i norsk samfunnsliv og politikk som bakteppe for nordmenns medvirkning til holocaust», konkluderer Snildal. Det er dette jeg oppfatter som antologiens vesentlige bidrag til dagens debatt: En bevisstgjøring om at antisemittisme er en del av vår kultur som vi trenger å være våkne for.
I antologien fortsetter de lange linjene med artikler om antisemittismen i vittighetspressen rundt 1900, jøden som skurk i Jonas Fjelds populære krimbøker i mellomkrigstiden, åpen antisemittisme i statsbyråkratiet, og forestillingene om jødebolsjevisme i borgerskapet og jødekapitalisme hos sosialistene. Inntil det kulminerer med den ideologiske antisemittismen i NS - der jødene blir inkarnasjonen av alt ondt og verdens frelse avhenger av at de ikke lenger finnes.
Antiantisemittisme
Men dermed skjer det et brudd. At antisemittismen førte til det groteske folkemordet på jødene gjorde antisemittismen umulig her i landet. Vi har fått en antiantisemittisk norm, skriver Claudia Lenz. Men denne avvisningen av den grove antisemittismen kan overskygge at antisemittiske stereotyper kan leve videre i skyggen, hevder hun.
Som eksempel bruker Lenz TV-programmet Satiriks i 2019, der NRK til slutt beklaget bruken av ordet «Jødesvin». Hun vil vise hvordan den grensen NRK til slutt trakk mot ett bestemt ord samtidig innebar en godkjenning av fordomsfulle stereotyper om jøder, blant annet påstanden om at jøder bruker holocaust til sin fordel. Avvisning av grov antisemittisme kan altså normalisere mer fordekt antisemittisme.
Avvisning av grov antisemittisme kan normalisere mer fordekt antisemittisme
Eksisterer fortsatt
En av de store og mest kjente satsingene ved HL-senteret er holdningsundersøkelsene de siste ti årene. De viser at det fortsatt finnes stereotype fordommer og andre antisemittiske forestillinger i den norske befolkningen. Men det gjelder tross alt et mindretall i befolkningen, trøster Ottar Hellevik oss med. Den var også i tilbakegang (en fersk undersøkelse etter artikkelen ble skrevet viser ny økning det siste året, trolig som følge av Israels krigføring i Gaza).
Norge er dessuten av de landene i Europa som har aller lavest forekomst av antisemittisme, viser Werner Bergman. Samtidig sier både norske og europeiske undersøkelser at jøder føler seg stadig mer utsatt. Denne diskrepansen påpekes i flere artikler, men den forklares ikke. Kan det være slik at antiantisemittismen har blitt svekket som norm slik at hat mot jøder slipper mer til?
Antisemittismen og islamofobi
Den norske antisemittismen har kristne røtter. De siste årene er likevel muslimsk antisemittisme også blitt en del av norsk kultur. Det tematiseres ikke i antologien. Derimot at muslimene for en stor del har overtatt jødenes rolle som den farlige andre som truer nasjonen. Det er en påfallende likhet i mange av stereotypene som nå brukes om muslimer og de som ble brukt om jøder for hundre år siden.
Det er bakgrunnen for det Cora Alexa Døving kaller et paradigmeskifte i forskningen på antisemittisme. Antisemittisme blir nå undersøkt som et spesialtilfelle av rasisme, der man også undersøker islamofobi. Dette gjelder ikke bare i forskningen. Også politikerne snakker nå gjerne om beskyttelse av alle minoriteter når de snakker om jødene.
Antisemittisme blir nå undersøkt som et spesialtilfelle av rasisme, der man også undersøker islamofobi
Det unike jødehatet
Døving mener at denne bevisstheten om å være en minoritet blant andre har bidratt til å gi jødene større rom for å kritisere det norske storsamfunnet, mens de tidligere var opptatt av å legge vekt på å være ett med det norske fellesskapet. Hun trekker fram debatten Marte Michelet reiste om antisemittisme i Hjemmefronten som et eksempel på denne nye åpenheten.
Men om man lar rasisme generelt være en forklaring på og beskrivelse av antisemittismen, forsvinner det unike og spesielle med jødehatet. Det er nettopp i de lange linjene dette kommer til syne. Som Håkon Harket skriver, er det en kontinuitet i forestillingene om jødene, samtidig som den historiske sammenhengen de opptrer i gjør at de stadig forandres.
Stikker dypt
Antisemittismen er både konstant og fleksibel. Stereotypene av jøder som griske, upålitelige, blodtørstige, hevngjerrige og konspiratoriske var først religiøst begrunnet, for så å bli sekularisert til etnisitet og så til rase for nå å dukke opp i noe av kritikken mot Israel. Hvis vi ikke forstår hvor dypt dette stikker i vår kultur, forstår vi ikke norsk antisemittisme.
Nordmenn er stort sett ikke antisemitter. Men om vi slår oss til ro med det, oppstår det en blindsone som åpner for antisemittismen. Kunnskapen om de lange linjer kan gjøre oss våkne for det. I den sammenhengen er dette en viktig antologi.
