De siste åra har Hartmut Rosa blitt hyppig nevnt, og sammen med ham ordparet akselerasjon og resonans. Men fram til nylig har den tyske stjernesosiologen vært utilgjengelig på norsk. Den første norsk-språklige Rosa-utgivelsen kom i 2024, som del av serien Cappelens upopulære skrifter. Den boka består av fire artikler, samlet fra ulike kilder spesielt for norsk utgivelse. Artiklene er tildels overlappende, og de er skrevet for et akademisk publikum.
Når Verbum nå gir ut to bøker av Rosa på norsk, er det derfor svært velkomment. Både Det lydhøre hjerte og Det ukontrollerbare er gode tekster, matnyttig livsfilosofi, stilet til et bredt publikum og upåklagelig oversatt av Eivind Lilleskjæret. Imidlertid må man også her regne med en del gjentakelse, spesielt hvis man leser begge bøkene, deres respektive forord og i tillegg har Cappelens utgivelse (inkl forord) friskt i minne.
---
Sakprosa
Hartmut Rosa
Det lydhøre hjerte
86 sider
og
Det ukontrollerbare
202 sider
Begge oversatt av Eivind Lilleskjæret
Verbum 2025
---
Akselerasjonen i moderniteten
Rosas grunntese er som følger: Det moderne prosjektet er drevet fram av ekspansjon og akselerasjon. Vi har i løpet av de siste hundreåra fått stadig bedre grep om verden, økt velstand, mer kunnskap, mer kontroll, herredømmet rekker lenger ut, inn, ned og opp. En skulle tro at resultatet av disse prosessene er mer fritid og velvære, mer innsiktsfulle avgjørelser, færre bekymringer og et friere liv. Det ser dessverre ikke ut til å stemme.
Den økte farten og de stadig mer spesialiserte, byråkratiske kravene på alle fronter har gjort livet til en uendelig liste gjøremål. Dette er ikke krav for vekst eller progresjon, men blott for å holde hodet over vann og klare seg gjennom dagene. Både samfunn og individ er i frenetisk aktivitet, men uten å bevege seg. Vi spinner. Samtidig er vi fremmedgjort fra omgivelsene våre, og lever liv som i økende grad oppleves tømt for mening. Verden rundt oss framstår som aggresjonspunkter, altså en rekke problemer vi må gå løs på og håndtere for å kunne leve.
Rosa kaller denne tilstanden for rasende stillstand, og den preger hele den senmoderne livsfølelsen. Han skriver overbevisende om situasjonen, og der de to nye utgivelsene presenterer situasjonen i flytende prosa, kan spesielt interesserte lete opp et solid sosiologisk fundament i noteapparatet til Cappelens fjorårsbok.
En visjon om et godt liv
Finnes det så andre tenkelige måter å leve på? Modernitetskritikk er ikke akkurat noen sjeldenhet i vår tid, og samtlige bærer i seg potensialet for det reaksjonære. Også Rosa retter blikket mot fortida. Men han vil ikke tilbake, han vil heller lære av kontrasten mellom vår tid og den forgangne.
Og her ligger antakelig nøkkelen til Rosas popularitet: Han har en visjon om et godt liv. Han sier ikke bare nei, han viser også en vei til noe annet, til noe attraktivt og tilgjengelig. Og til forskjell fra nær sagt alle andre som vil si oss noe om hvordan vi skal leve, er ikke Rosas budskap at vi må skjerpe oss, stå tidligere opp for å yte mer eller kutte ut ting fra kostholdet eller mediedietten. Faktisk er det nesten det motsatte han har på hjertet: Rosa vil at vi skal miste kontrollen.
Dette høres kanskje teit ut, og vel så quick-fixete som andre optimaliseringsprogrammer, men i så fall er det jeg som skal ha skylda for det. For Rosa skriver innsiktsfullt og vakkert om resonans-opplevelser. Forhåpentlig er det allment gjenkjennbart: Vi opplever å bli tiltalt av noe utenfor oss, vi responderer på det, og gjennom det skjer en gjensidig transformasjon. Det skjer noe emosjonelt med oss, og det oppleves signifikant.
Det å leve slik, i resonans med omgivelsene, er et rikt liv. Det som foregår berører oss, vi føler at vi har betydning, livet får farge, retning og mening. I stedet for at alt rundt oss kjennes stumt og livløst, er vi engasjert i både objekter, mennesker, tekster, natur og kultur. Dette er en måte å leve på som ikke kan kontrolleres eller beherskes. Vi kan legge til rette for resonans, men vi kan ikke bestille det. Men vi prøver, stadig vekk, gjennom å kjøpe ferier til spesielle steder og arrangere presumptivt romantiske middager. I vår hang til å ville ha kontroll over alt, går vi også glipp av det ukontrollerbare.
Her ligger antakelig nøkkelen til Rosas popularitet: Han har en visjon om et godt liv
Rosa og teologien
Et godt stykke ut i Det ukontrollerbare forteller Rosa oss at begrepet som har blitt tittelen på boka er hentet fra teologien, nærmere bestemt den tyske 1900-talls-teologen Rudolf Bultmann. Bultmann var en epokegjørende eksistensialist og ekseget som klarte å gi bibelfortellingene fornyet aktualitet uten å kaste vrak på opplysningstidas innsikter. Rosas lille visitt til teologien er interessant, ikke minst fordi undertittelen (og den tyske hovedtittelen) på Det lydhøre hjertet lyder Demokratiet trenger religion.
Rosa er enormt populær i teologiske kretser. Grunnen er åpenbar: Han viser så ekstremt tydelig hvordan religion, og i vår kultur betyr det kristendom, legger til rette for en annen tilnærming til det å leve enn vekstsamfunnet. Det som foregår i kirka og i et religiøst menneskes liv, skiller seg radikalt fra den moderne tørsten etter å bemektige seg alt, kan vi både lese ut av og inn i Rosas skrifter. I kristendommen finnes rett og slett et stort rom for det som kommer utenfra, for berøring, for det å stemme seg inn mot andre rom, handlinger og praksiser enn det instrumentelle. Den relasjonelle forståelsen av verden passer rett og slett som hånd i hanske til Rosas etterlysning av et annet livsmodus.
Litt skuffende
Slik blir kristendommen paradoksalt nok nyttig, altså instrumentell, for Rosa. Og det er det selvsagt ikke noe galt i. Modernitetstenkningen kan vi uansett ikke fri oss fra, så vi må nok også bruke den for å reintegrere det ukontrollerbare i livet vårt.
Like fullt er jeg litt skuffet over Det lydhøre hjertet. Etter 75 sider Rosa-prosa om akselerasjon og resonans, får vi fem sider om religion. De fem sidene kunne de fleste med et snev teologisk innsikt lett skrevet selv. Rosa gir altså ikke noe selvstendig teologisk bidrag.
Og jeg vet hva jeg ønsker meg. Jeg skulle ønske Rosa mer grunnleggende hadde integrert en teologisk måte å tenke på. Ikke bare ville det blitt mer interessant, men han kunne løst noen av de problemene han baler sånn med i boka.
La meg ta det mest åpenbare: Rosa strever med hvordan han skal utlegge at for eksempel et fjell kan taler til en vandrer eller fjellklatrer. For han mener ikke at det er «som om» fjellet påkaller klatreren. Han mener at fjellet er henvendt. Det er det svært vanskelig å forklare dersom man har låst seg til sosiologiens forklaringsmodeller.
Rosa er enormt populær i teologiske kretser. Grunnen er åpenbar
Som hoverende teolog
Teologer, derimot, kan påstå at det skapte taler til oss. Det sier jeg ikke som hoverende teolog («Nå har dere andre endelig oppdaget sporene av Gud i virkeligheten. Velkommen etter!»). Også kristne er moderne mennesker som strever med å få de ulike puslespillbrikkene i vår fragmenterte virkelighetsforståelse til å passe inn i et akseptabelt kunnskapssyn. For det henger jo ikke på greip, det vi tror på, og så tror vi på det likevel, på tross av at vi samtidig fullt ut erkjenner dets sannhets umulighet (og i det ligger det så klart noe vakkert).
Samtidig sier jeg dette nettopp som hoverende teolog, men det jeg hoverer med, er nettopp innsikten om at kunnskapen har dype sprekker og er like fallen som alt annet. Vi vet veldig lite. Og det tror jeg teologer har vært gode til å innse lenge. At all kunnskap, teori, vitenskap, er tentativ, viser seg ikke bare som en teoretisk sannhet, det er helt påtrengende.
Det er dette som gjør at Rosa ikke klarer å gi noen filosofisk holdbar forklaring på resonansen, for filosofien er fanget i et rasjonalistisk kunnskapssyn som forventer å kunne forklare alt med logikk.
Neste steg for Rosa
Dette virker ikke helt erkjent hos Rosa. Det språket han og vi alle er tvunget til å bruke – den kjølige moderne vitenskapens språk – forbyr oss nettopp å påstå at fjellet kan tale til oss som noen an sich og ikke bare für mich.
Hartmut Rosa er intuitiv og lettforståelig, men bare så lenge han skriver normalprosa og ikke prøver å gi filosofiske forklaringer i et avfortryllet språk. Neste steg for Rosa ville vært å trekke i tvil den måten vi innhenter, presenterer og definerer kunnskap på, slik at dagligspråket («boka talte til meg!») får lov til å være sakssvarende.
For: Fordi Gud har nedlagt mening i det skapte, finner vi mening når vi begynner å engasjere oss med det skapte. Hvis man har en skapertro, ligger altså det transcendente gjemt i det immanente. Eller for å si det enklere, man kan finne Gud i alle ting. Da er det ikke rart at vi kjenner resonans. Det hadde det vært interessant om Hartmut Rosa ville vie sin skarpe oppmerksomhet til.
