I fjor markerte 100 år siden Franz Kafkas død og et forfatterskap som på et vis blei født med hans bortgang. Kafka var kronisk misfornøyd med det han sjøl skreiv, og han testamenterte manuskriptene sine til vennen Max Brod med en beskjed om å ødelegge dem. Men i stedet valgte Brod å utgi dem, og det er vanskelig å se for seg hvordan den moderne litteraturen hadde sett ut om ønsket hadde blitt innfridd.
Kafkas ettermæle begrenser seg imidlertid ikke bare til litteraturhistorien; han eksisterer i beste velgående som et ikon og et begrep, «det kafkaske» er en særegen stemning som transenderer tid og sted.
---
Roman
Cecilia Hansson
Kafkalungen
Oversatt av Bodil Engen
280 sider, Forlaget Oktober 2025
---
Både styrke og svakhet ved bok
Den svenske forfatteren og journalisten Cecilia Hansson kom i jubileumsåret ut med Kafkalungan, som nå kan leses i Bodil Engens stødige oversettelse på norsk. Boka veksler mellom å være en reiseskildring og Kafka-biografi, en personlig memoar om eget liv og forfatterskap, og poetisk prosa som binder alt sammen.
På ett plan er utgangspunktet Hanssons fascinasjon for Kafka, men selve drivkraften – eller desperasjonen – i prosjektet er klaustrofobien hun kjenner i sitt eget liv. Som et ekko av Kafkas ufullstendige manuskripter framstår Hanssons bok som en utmeisling av noe hun ikke klarer å definere, som stadige nye forsøk på å nærme seg noe håndfast. Denne søkende og utsvevende formen er først og fremst bokas styrke, og til tider dens svakhet.
Kafkas grunnleggende hjemløshet
Ved bokas start befinner vi oss i Østerrike, hvor Hansson oppsøker sanatoriet der Kafka døde. Hansson beveger seg videre inn og ut av Kafkas liv og død mens hun reiser inn til hovedstaden Wien og seinere Praha, Kafkas fødeby.
De nasjonale og kulturelle grensene som omslutta Kafkas liv, var på flere måter flytende. Det at hjemlandet hans Tsjekkoslovakia i dag er inndelt i to land, er talende for Kafkas flerkulturelle identitet – en tysktalende minoritet fra den tida da Østerrike-Ungarn trakk landegrensene, og jødisk i ei tid da antisemittismen vokste seg til sitt dødeligste uttrykk.
Fremmedgjøringa som kjennetegner Kafkas litteratur kan være et uttrykk for en grunnleggende hjemløshet, hvilket Hanssons fragmenterte reiseskildringer lykkes med å gjenspeile.
Hansson trekker inn fascinerende innsikter om tuberkulosens kulturelle betydning
På retreat i sanatoriet
Reisen gjennom Kafkas biografi er også en sjukdomsberetning, og Hansson trekker inn fascinerende innsikter om tuberkulosens kulturelle betydning. Vi får se hvordan synet på sjukdom generelt har endra seg opp gjennom tidene, og hvordan tuberkulosen spesifikt blei kobla til kreativ og intellektuell utfoldelse. Sanatoriene var et sted hvor kroppen fikk hvile og behandling, men var også en retreat fra det moderne samfunnets hurtige, kaotiske utvikling.
Gjennom Hanssons lesninger av Kafkas brev og litterære tekster, følger vi et menneskesinn som navigerer relasjoner og kreativitet, samtidig som den overhengende sjukdommen varsler om et forfall vi veit skal komme. Altså framstår også Kafkas indre liv som i en tilstand av eksil, på en fånyttes flukt fra kroppens jordbundne grenser.
Fungerer overraskende godt
På ferden gjennom Europa og de historiske vendepunktene som fant sted i Kafkas liv, oppsøker Hansson landemerker fra sitt tidlige voksenliv som aupair i Wien og til sin egen biografi forøvrig. Noen av overgangene til det personlige planet kan isolert sett framstå som søkt, men i tekstens flyt fungerer det overraskende over godt.
Jeg spør meg sjøl i starten om en leser behøver å være spesielt interessert i Franz Kafka og/eller Cecilia Hansson for å engasjere seg i boka. Så vokser det gradvis fram en tematisk rikdom fra trådene hun trekker på sin vei.
Hanssons ånd er såpass tilstede i de mer biografiske partiene at de indre assosiasjonene tar på seg samme karakter som å følge blikket hennes på omgivelsene rundt seg. Slik blir boka større enn sine deler, takket være forfatterens evne til å levendegjøre materialet gjennom språket.
Kjærlighet og begjær
Et tilbakevendende tema, både i Hanssons og Kafkas liv, er kjærlighet og begjær, og hvordan det spiller inn i det litterære virke. Kafka hadde mange damer i sitt liv, men syntes å vegre seg for å forplikte seg til den store kjærligheten og skjemmes over – i hans syn – det skitne begjæret.
Hansson på sin side er i midlertidig eksil fra sitt familieliv i Stockholm, og reflekterer over trangen til å flykte ut i verden, til å søke ly i et tankens sanatorium. Som mor og partner blottlegger hun sin uproporsjonale irritasjon og pedanteri, som, slik tuberkulosen la beslag på Kafkas lunger, kveler hennes kreative ånd.
I et tidlig parti hvor hun innser at researchen om Kafka er et påskudd, henviser hun til Bibelens kjærlighetsidealer og hvordan hun kommer til kort:
«Kjærligheten er mild, står det i Bibelen. […] Den hisser seg ikke opp og er absolutt ikke langsint. Hever seg ikke over, tramper ikke rundt og støyer. Skriver ikke vanvittige mailer eller brev i affekt, roper og skriker ikke i bakgater. Den holder munn og er føyelig, er det ikke slik det står skrevet? Men jeg som aldri har klart å innordne meg noe sted, hva gjenstår for meg?»
Kafka hadde mange damer i sitt liv, men syntes å vegre seg for å forplikte seg til den store kjærligheten
Noen tydelige svakheter
Slike innslag, der Kafka-påskuddet spiller ut i sårbare erkjennelser, løfter boka til en leseropplevelse utenom det vanlige. Men i blant blir bokas grenseløshet imidlertid også dens begrensning, særlig når forfatteren er tilbake i dagliglivet sitt og blikket vendes mer mot tuberkulosens inngripen i hennes slektstre. Da mister vi den naturlige flyten som kommer av å være på reise, og i likhet med hvordan Hansson blir liggende febersjuk hjemme, begynner jeg å gå tom for krefter.
Likevel er dette et verdifullt bidrag til Kafkas arv, og til litteraturens ånd.