Egners univers har blitt nøye voktet av ham selv, så vel som etterkommerne. Det er over 60 år siden Nationaltheatret første gang satte opp Dyrene i Hakkebakkeskogen. Kostymene og scenografien er de samme, og man kan spørre seg - hvorfor skal vi fortsatt se et stykke med så lite rom for fornyelse?
Med tiden er riktignok reglene myknet litt opp. I vårens store familieforestilling på Nationaltheatret gjøres dette på subtilt vis. Kråke-Per har blitt mer av en rocker med army boots og svarte skinny jeans, mens utstuderte briller og fjærpryden til ugla, gir en utspjåket drag-look.
Regler for måten dyrene skal bevege seg på er heller ikke like firkanta, her er til og med rom for litt flosse-dans.
---
Teater
Dyrene i hakkebakkeskogen
Av Thorbjørn Egner
Med musikk av: Christian Hartmann og Thorbjørn Egner
Regi: Mattis Herman Nyquist
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Bearbeidelse scenografi: Dagny Drage Kleiva
Kostyme: Rakel Melvær Berge
Lysdesign: Øyvind Wangensteen
Koreograf: Josephine Gracia
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
Dannelse for fremtiden
Likevel er det nettopp mangelen på fornyelse «i tråd med vår tid» som oppleves som en verdi. Hakkebakkeskogen er noe genuint (norskt) i en global underholdningsverden. Egners historier har blitt en del av nordmenns kollektive underbevissthet, befriende fjernt fra Disney.
Regissør Mattis Herman Nyquist har fått med seg et lekende ensemble som går like dedikert inn i små, så vel som store roller. At de små kan noe som de store ikke kan, og omvendt, er et viktig budskap i dette universet; Alle trenger hverandre.
Egner har bidratt til dannelse, til å forme vår identitet. Refleksjonene rundt hvordan vi kan leve sammen i fred og snakke sammen for å forstå hverandre, drypper umerkelig inn i små barnesinn. For de voksne føles dette mer relevant enn på lenge. Fredsteorier om at motstridende parter må legge fortidas synder bak seg, kan også sies på Bamsefars vis: «Nå sier vi at gjort er gjort, og spist er spist».
Tøff i trynet
I jakten på mus og søte saker briljerer Stine Fevik. Hun gjør Mikkel Rev akkurat passe tøff i trynet, med et så sløyt kroppsspråk at lusking og tilløp til kule danse-moves går opp i en høyere enhet.
Mikkel rev er ikke veldig skummel, men likevel nok til at de aller minste kryper opp på et trygt fang, hvis han skulle komme for nær.
At skuespillerne innimellom bryter den fjerde veggen ved å bevege seg ut i salen, eller søker sympati fra scenen med rom for høylytte tilbakemeldinger fra barna, gir en fin nærhet.
Stort overskudd
Noe av Egners genialitet ligger i evnen til å fronte god moral, uten at det oppleves pedagogisk påtrengende. Forvekslingen av kilo og teskje-peprete pepperkaker gjøres så tydelig at barna selv kan gjennomskue den småfrekke skrønen om at ‘stjålne kaker smaker surt’.
Med stort overskudd byr ensemblet på en forestilling full av fart, humor, sjarme – og dypere mening. Hakkebakkeskogen er nemlig spekket med filosofi. Torbjørn Egner ville ikke at skuespillerne skulle se mest mulig ut som dyr. De skulle være et bilde på oss mennesker.
Spekket med filosofi
Bestemor Skogmus er en stoikeren som godtar skjebnen som den er - man spiser hverandre, og sånn er det. Det får den rettskafne Morten skogmus (fornøyelig nerdete spilt av Kjersti Tveterås) til å skrive en lov om vennskap som forbyr å stjele mat fra hverandre.
Mens Klatremus er livsnyteren som bokstavelig talt spiller opp til sosial samhold. Morten skogmus mener at man ikke kan leve av å spille og synge. «Man kan ikke dø av det heller», svarer Klatremus. Og sånn fortsetter det - livsfilosofien lurer like innenfor pelsen på hver og en.
Mozarts letthet
Ved siden av å forfatte treffende tekster så vel som å tegne, skrev Thorbjørn Egner musikk med et snev av Mozarts letthet. Musikalsk ansvarlig og kapellmester, Simon Revholt, holder tak i det hele med et uhøytidelig, lite orkester på siden av scenen.
Musikken er en betydelig del av Egner-universets intense tiltrekningskraft på publikum.
«Jeg har til og med hatt et barn som falt opp i orkestergraven, så stor var interessen. Hun landet mykt og godt og fortsatte å følge like intenst med», har Simons far - den durkdrevne kapellmesteren Per Christian Revholt, fortalt om en tidligere Egner-oppsetning.
Blunk til voksne
I små glimt gir regissør Nyquist også rom for den tvetydige romantikken som finnes hos Egner. Ofte bare som et blunk til de voksne.
Der det kan lure en udetonert sexbombe i Tante Sofie, kan det nemlig også oppstå uventede følelser i Hakkebakkeskogen. Som i den fornøyelig lille sekvensen der Mikkel Rev skal takkes for å ha fått Brumlemann tilbake, og vi aner litt for hete følelser som vekkes til live i Bjørnemors klem.
Rørende enkelt
Ingmar Bergman har sagt at Dyrene i Hakkebakkeskogen var den beste forestillingen han hadde under sin tid på Dramaten: «Jag såg den 15 gånger, tror jag, jämt när jag var ledsen eller arg.»
Kanskje likte han Egners tanker om at dyder og laster kan samles i en og samme person?
Rommet for motsetninger gjenspeiler seg i dyrene, selv om noen må fornekte litt av sin natur, eller hvert fall gå med på å skjerpe seg. «Jeg går omkring og er snill hele dagen», sier reven med lettere forakt.
I den Egnerske miksen av å luske, lyve, lure, lete, lytte, løse, lære, leve finnes det livsvisdom for fremtidige generasjoner som føles mer aktuelt enn noensinne. Hovedbudskapet er egentlig rørende enkelt: Ta vare på hverandre.
