Øverst i den bratte trappen opp til Lyshallen i Nasjonalmuseet henger to fem meter høye og smale malerier på aluminium, et hvitt og et svart. Begge har avtrykk på avtrykk, i vertikale linjer, av kunstnerens fingertupp – nærmere bestemt langfinger.
This is a tall political painting og This is a tall black political painting kan nytes som rene komposisjoner. Samtidig bærer titlene og de kroppslige merkene bud om noe, ja, politisk. Budskapet kan publikum fylle inn selv.
Alternativt kan man gå til kildene og sjekke hva A K Dolven har tenkt. I et videointervju på Nasjonalmuseets nettside får vi vite at hun har tenkt på den finske maleren Helene Schjerfbeck og hennes Selvportrett med rød flekk (1944) hver gang hun har trykket fingeren mot lerretet. Modernisten Schjerfbeck ble oversett i sin samtid, som så mange andre kvinnelige kunstnere.
Kunst er en måte å formidle tanker på, gjennom et materiale, sier Dolven selv. Nå er Dolvens konseptuelle, men også dypt sanselige produksjon samlet i en omfattende, retrospektiv utstilling på Nasjonalmuseet. Amasone gir et imponerende innblikk i et kunstnerskap som har vart i 40 år, og regnes blant Norges viktigste.
Det faste og det ukontrollerte
Kvinners kropp og erfaringer i verden er en rød hos A K Dolven, eller Anne Katrine Dolven, som initialene i den androgyne signaturen står for. Det samme er naturen, og særlig det nordnorske landskapet. Værbitte Kvalnes i Lofoten har vært kunstnerens base siden årtusenskiftet.
Naturen kan hos Dolven være lysende og stille, som i fotografiet 1 am south, eller den kan være kaotisk og ruvende, som i videoverket Moving mountain. Sistnevnte er et av utstillingens virkelige høydepunkter, smekkfullt av referanser og tanketriggere som det er.
---
Utstilling
A K Dolven: Amasone
Nasjonalmuseet
Kurator: Ann Gallagher
Står til 31. august
---
Moving Mountain viser to kvinner rolig vendt mot et mørkt og tåkefylt fuglefjell. Fjellet nærmest vokser frem over dem. Støyen fra fuglene er konstant, ukontrollert og skingrende. Videoen refererer åpenbart til romantikken og Caspar David Friedrichs ikoniske maleri Vandrer over tåkehavet (1818). Hos Friedrich møter mennesket det sublime i naturen, samtidig som det, i dette tilfellet, står på fjelltoppen og skuer ned.
Hos Dolven er «det ugjennomtrengelige» satt på spissen, og verket er dermed også humørfylt. Bruken av video forsterker etter min mening dette skråblikket. Er det i det hele tatt mulig å filtrere det usigelige i naturen gjennom moderne teknologi? Eller, blir det bare enda mer usigelig? Her er det i alle fall ikke gjort noe forsøk på å skjule mediets «skavanker», hvilket er et ganske typisk trekk ved videokunstsjangeren.
Moving Mountain er et både distansert og umiddelbart verk. Det treffer intellektuelt, men også emosjonelt – en kvalitet som kjennetegner flere av Dolvens arbeider.
Medierte ideer
Dolven vender stadig tilbake til video som materiale. Kunstformen oppfattes gjerne som litt vanskelig, som vel introvert og selvrefererende. Det typiske videoverket krever i alle fall en annen mental modus enn mange av oss er er vant til i møte med levende bilder på skjerm. Narrativet følger underlige mønstre, eller kanskje det mangler helt.
Dolvens kunst er på sitt mest krevende i verk som Change my way of seeing I DID DO IT, som består av tolv videoer på to til tre minutter. Verket er en refleksjon rundt blikket, eller det å se, og samtidig en iscenesettelse av og lek med opptaket, filmteknologien, lyset. Menneske og maskin settes i kontakt på uvant og tankevekkende vis – men det som utspiller seg på de små skjermene, koster både tid og velvilje.
Det som utspiller seg på de små skjermene koster både tid og velvilje.
WHAT WILL THE WORLD BE FOR MY SISTER – WHAT WOULD THE WORLD HAVE BEEN FOR MY SISTER er kontemplativ og symboltung på en annen måte. Den ene av de to skulpturene inneholder et kors, den andre et par hvite fotavtrykk på glassplate.
I korset møtes det vertikale og det horisontale, former Dolven stadig vender tilbake til, også hver for seg. Særlig inntrykk gjør maleriserien horizon out of balance, der den vertikale linjen har skjenet ut. Bildet kommenterer den ulmende tiden vi lever i, les krig, klimakrise etc. Horisonten, møtepunktet som har vært der siden tidenes morgen, er ikke i form.
Horisonten, møtepunktet som har vært der siden tidenes morgen, er ikke i form.
Utstillingen som helhet følger ikke noe kronologisk mønster, men er mer assosiativt satt sammen. Det gir mening, Dolvens kunst kler denne tilnærmingen, men særlig pedagogisk er det ikke. Hvert verk er dessuten kun utstyrt med et nummer, ikke noe mer. Tittelen og årstallet finnes kun i brosjyren. Jeg sier ikke at det er en dårlig idé, men jeg ser for meg at opplegget kan skape en viss irritasjon.
En annen litt uvant side ved Amasone, er at noe av kunsten befinner seg på andre steder enn i Lyshallen. Det er forfriskende å trekke ut på takterrassen, men litt mer styr å finne frem i labyrinten av rom i andre etasje. Ekspedisjonen er uansett verdt innsatsen, og får frem Dolvens tilknytning til eldre kunstnere, som kystmaleren Peder Balke.
Nåtid, fortid, identitet
En viktig forgjenger for Dovlen, som for så mange andre samtidskunstnere, er Edvard Munch. I The Kiss, Puberty og Portrait with cigarette (alle fra 2000) låner hun en nåtidig atmosfære til Munchs kjente motiver. Stemningen påvirkes av positurer, lyd og kulisser. Jenta i Munchs Pubertet er sårbar og selvbevisst der hun sitter, mens Dolvens modell fremstår mer innadvendt, fordypet i egne saker. Hun lytter intenst til musikk, og enser liksom ikke oss som står rundt.
Alle Dolvens tre Munch-verk utforsker ung identitet. Den korte og heftige ungdomstiden fanges inn og formidles på gjenkjennelig vis. Det føles tidløst, selv om tidsmarkørene også er tydelige. Kunstneren sier selv at tid er en viktig faktor i arbeidet hennes.
Tiden, kan man si, kommer til uttrykk i de kunsthistoriske referansene, og i måten tanker og ideer formidles: via kameraets opptak, i utforsking av det vertikale og i iscenesettelsen av kropp og bevegelse.
Amasoner
Blant de 79 verkene som er valgt ut, er det ett jeg setter aller høyest, nemlig det som har gitt navn til utstillingen: Amazon. Her har Dolven filmet øverste del av torsoen til en kvinnelig bueskytter med ett bryst. Mange klipp er sammen til en pulserende collage. Det er levende og dynamisk, og patinaen i bildene sender tankene i retning eldre fargefilm.
Amazon oppleves som en leken, original og ansporende hyllest til den kvinnelige krigeren. Verket er også et rått eksempel på full kunstnerisk kontroll.
Amazon oppleves som en leken, original og ansporende hyllest til den kvinnelige krigeren
Med Amasone er A K Dolven den første norske samtidskunstneren som feires retrospektivt på det nye Nasjonalmuseet. Kunstneren har et internasjonal publikum, og den brede oppmerksomheten denne utstillingen har fått, kan gjøre henne enda mer kjent også her hjemme.
Et av A K Dolvens sterkeste kjennetegn er det flerstemte. Den som stanser opp, ser og lytter, skal finne.
