– Jeg hadde lyst å skrive om behandlingen jødene fikk når de kom tilbake til Norge etter krigen. Når jeg begynte jeg å grave i dette, så ballet det på seg, sier krimdebutant Ole Kristian Ellingsen til Vårt Land.
Etter mange år som tekstforfatter i reklamebransjen debuterer han som krimforfatter med boka Frikjent. Boka begynner med at en mystisk person leverer et tusen år gammelt bibelomslag på Nasjonalmuseet. Journalisten Eirik Engum går inn for å løse mysteriet og finne ut hvor kunstverket har vært – svarene han finner skaper et rystende bilde av hvordan vi i Norge behandlet jødene og deres eiendommer under og etter krigen.
– Jeg er ikke mot Kjakan, krigsseilerne og de som virkelig sto på under krigen. Mitt prosjekt har vært å se på medgangssupporterne. Hva var det som gjorde at jødene kunne bli deportert uten at noen stod opp for dem? Hvilke strømninger var det som gjorde seg gjeldende? Hver tredje nordmann jobbet for tyskerne under krigen – hvorfor har jeg ikke hørt om det før?
Tyskertøser. Ellingsen svarer på sine egne spørsmål.
– Mange var nok redde når freden kom. De som ikke hadde gjort motstand mot okkupasjonsmakten løftet fram Kjakan og Max Manus – og tråkket samtidig på disse stakkars tyskertøsene og noen bondegutter som hadde vært medlemmer i NS. Ved å peke på heltene og syndebukkene slapp vanlige folk å forsvare sin egen passivitet.
Mange hadde mye å vinne på å rette blikket framover, mener Ellingsen. Ikke minst politikerne som i begynnelsen av krigen hadde ønsket å samarbeide med tyskerne.
– Når landet skulle bygges opp igjen tror jeg dette bare ble gjemt bort. Når freden kom var folk opptatt av å juble og komme seg videre. Det skjønner jeg. Men samtidig kom det omtrent tusen jøder tilbake til Norge. De møtte et samfunn som knapt så dem. Ingen ville høre om tapene de hadde hatt.
Benådet. Det er særlig én ting som provoserer Ellingsen, og som på mange måter er en drivkraft i boka hans. Det er et brev fra justis- og politidepartementet, datert 24. desember 1951, hvor Gestapo-sjefen Wilhelm Arthur Konstantin Wagner benådes. Under krigen var han ansvarlig for at norske jøder ble kartlagt og sendt i gasskamrene. Etter krigen ble han først dømt til døden. Senere ble straffen redusert til tjue års tvangsarbeid. Likevel kunne han altså dra tilbake til Tyskland som en fri mann, seks år etter kapitulasjonen.
Ellingsen mener noe av ansvaret ligger hos dem som ledet kirken i Norge under krigen.
– Kirkelederne Ole Hallesby og Ludvig Hope, som satt på Grini, sa i rettsaken mot Wagner at han var den hyggeligste tyskeren de traff under krigen. Han hadde smuglet inn klær og en bibel til dem, og som gjenytelse la de inn et godt ord for ham, sier Ellingsen, og fortsetter:
– Hadde det vært 765 nordmenn han hadde tatt livet av tror jeg ikke han hadde sluppet unna dødsstraffen. Jeg tror Hallesby og Hope oppriktig mente at han var en sympatisk mann, men jeg klandrer dem for at de målte det opp mot forbrytelsen han hadde gjort. Jeg synes det er underlig at to av de fremste kirkelederne talte til fordel for bøddelen som nærmest tok livet av hele den jødiske befolkningen – og det kunne kirken godt svare for, sier Ellingsen.
– Dobbeltspill. Professor emeritus Torleiv Austad ved Menighetsfakultetet har arbeidet med kirkens rolle i rettoppgjøret etter krigen. Det har forundret ham at kirkelederne ikke var mer kritiske til Wagner.
- Det tyder på at de ikke gjennomskuet hans dobbeltspill. Wagner kunne være vennlig overfor Hallesby, men samtidig var han en klar antisemitt og til dels opptatt av å gjøre kirken til et lydig redskap for NS, sier Austad til Vårt Land.
Han mener likevel det er vanskelig å bedømme om dette er en sak Den norske kirke bør ta et åpent oppgjør med.
- Men jeg synes det bør bli bedre kjent, slik at vi kan få et mer nyansert bilde av hvordan de fremste representantene for kirken opptrådte i møte med Wagner, sier Austad.
Kommunikasjonsansvarlig i Den norske kirke Siv Thompson skriver i en e-post til Vårt Land at det ikke er naturlig for kirken å kommentere denne konkrete saken.
