Ole Robert Sunde har skrevet selvbiografisk i over 35 år. Han har tatt utgangspunkt i sitt arbeidsværelse i Theresesgate på Bislett i Oslo og brukt essayet, diktet og romanen som et laboratorium for sin særegne intellektuelle stil. Med et arsenal av kunnskap, tanker og assosiasjoner har Sunde ført leseren til uante steder og nye erkjennelser. Men i Penelope er syk får tankene like mye selskap av følelsene.
Verden tas inn
I åpningen av romanen Penelope er syk står jeg-fortelleren, den navnløse forfatteren, i det mørke portrommet til bygården der han bor, og betrakter i et kort øyeblikk hvordan lyset utenifra skinner gjennom den trange glipen i porten. Fra første setning, innlemmes leseren inn i et svært oppmerksomt blikk. Verden sees, beskrives og tas inn. Og blikket som ser verden og detaljene som løftes frem gjør inntrykk.
Forfatteren skal ut å kjøpe sushi til sin kone, som er kreftsyk. Men ærendet ut blir en ferd som får episke dimensjoner, med ekko til det greske eposet Odysseen av Homer.
Betraktninger
Da jeg-fortelleren entrer Theresesgate på vei opp til Adamstuen, og sushistedet på hjørnet, er det nettopp den særegne måten Sunde ser verden på, assosiasjonene som strømmer på og kunnskapsmylderet som slår an tonen. Han iakttar verden med ironi og bitende humor.
Gaten er en uendelig elv, som befolkes av mennesker av alle slag; fedrene i pappaperm trillende på tvillingvogner med snus og mobil på baklomma, begravelsesagenten med mord i blikket, skipsrederen som det stinker penger av, en gammel klassekamerat som han ikke kjenner igjen, Oslo-forfatteren i trang treningsbukse og så videre. Disse karikerte menneskene gjør ham til en ensom figur som går mot strømmen, vendt vekk fra samtalene og møtene.
Oppmerksomheten hans er rettet mot gaten og husene, slik den er nå og slik de var før, mot regnet som gjør at han må søke ly, tanker, dagdrømmer og minner. Hans indre dialog med høyt elskede forfattere er mer virkelige og gir energi, mens menneskene rundt ham skaper undring, som sett langt borte fra. Innimellom skyter konen hans inn en replikk i tankestrømmen hans: «Snakk for deg sjøl!» Som for å få ham på rett spor igjen.
I slekt med eposet
Penelope er syk er i dialog med Odyssen, først i møte med tittelen, som alluderer til kona Penelope som venter trofast i 20 år på at krigshelten Odyssevs skal komme hjem. Men også kyklopene som hindrer ham på veien til å utføre oppdraget sitt. Men ikke minst er romanen i slekt med det store eposet i hvordan Sunde tar i bruk analepser, altså utsettelser i alle former, som et grep i teksten. Men hva utsettes? I det lange strekket opp mot Adamstuen durer og går tankene og assosiasjonene, ser han en pizzarestaurant lurer han på om Dante noensinne spiste pizza. Det stopper ikke opp. Men da han når Adamstuen og er fysisk tett på Ullevål sykehus, dirigeres tankene mot kreften og den utmattende behandlingen som har gjort kvinnen han elsker til et levende skjelett.
Kona får mer og mer plass i bevisstheten hans, og når han er på vei nedover Theresesgate igjen, med sushien pent symmetrisk pakket i plastposen, slippes det hele løs. Tankene og følelsene får like stor plass, kjærligheten, dødsangsten, håpet og fortvilelsen. Veien hjem blir så uendelig lang fordi han for første gang tør å innse at hun er døden nær og at han kommer til å miste henne.
Ole Robert Sunde har skrevet en bok med et helt åpent blikk på detaljene som omgir oss. Hans bitende humor og halsbrekkende assosiasjonsrekker er kostelig lesning. Men det er i møte med redselen, døden som står og venter i gangen, at romanen gjør dypt inntrykk.