«Man kan ikke kvitte seg med en ulykkelig barndom. (…) Ved å skrive om den trodde jeg såret ville heles», sier den femogsytti år gamle Vita Andersen i den danske erindringsromanen Indigo (min oversettelse). Andersen brakdebuterte i 1977 med Tryghedsnarkomaner som solgte over 100.000 eksemplarer. Med såre skildringer av lengsel etter kjærlighet, bekreftelse og tilhørighet gav tittelen opphav til et eget begrep i dansk språk. Samlingen ble kalt knekkprosa - episk forløp brutt opp av verslinjer uten tegnsetting.
Siden debuten er tilværelsens mange forsømte barn en brennende kjerne i Andersens forfatterskap. Det har fått ny aktualitet med vår tids mange sterke, mer eller mindre autentiske, barndomsskildringer fra de senere årene – Knausgårds selvsagt, men også Nils Fredrik Dahls Mor om natten fra i fjor, eller danske Erling Jepsens Kunsten at græde i kor og Den sønderjyske farm. En selvbiografisk tråd spinnes gjennom alle Andersens voksenbøker. I debuten etableres noen urscener som går igjen på litt ulike vis i forfatterskapet. I Indigo, som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2018, plasseres de i rett sammenheng. Forfatteren går til kilden og forteller hele historien. Det blir et oppgjør med alle som sviktet i oppveksten.
LES OGSÅ: I krysset mellom likesæle og desperasjon
Leketøyskasse
I åpningen mottar fortelleren en leketøyskasse som har tilhørt henne som barn. En skattkiste de fleste nysgjerrig ville flerret opp. Vita tør ikke. I stedet går hun til Rigsarkivet. Her oppdager hun at hun har bodd over tyve forskjellige steder fra to-tre års alder til hun var tolv, tretten år gammel – vekselsvis på institusjoner og hos slektninger eller bekjente av moren. Allerede i toårsalderen ble hun plassert på barnehjem.
Hun lar minnet strømme fritt og gjenskaper institusjonens oppfostring av barn på 1950-tallet. Egenviljen til ungene knekkes, som en oppskrift på hvordan problematiske voksenliv blir til. Som liten ber Vita til Gud – at han må sende henne et signal om hvorfor hun lever.
Sårbart og ekte
En særegen fascinerende fortellerform oppstår når erindring og sannhet smelter sammen. Fortelleren veksler mellom å reflektere fra et voksent ståsted og bruke barnesinnets enkle språk med korte setninger som skildrer konkret overflatevirkelighet. Slikt gir teksten sårbar autentisitet. Dette overflatefikserende konkrete blikket kjennetegner Andersens bøker allerede fra debuten.
Barndommen preges av utallige omskiftninger. Plutselig dras hun ut av en bosituasjon - hennes verden endres uten forvarsel på et øyeblikk. Oppbruddene innleder nye kapitler. Romanen er scenisk bygget opp – først etter hvor hun har oppholdt seg – dernest etter de scenene hun husker. Med makt flyttes hun hjem til moren fra mosteren og onkelen, som gir henne trygghet og omsorg. Rammene for dette er tidligere omtalt i diktet «Til dig Gudrun Brun» i Tryghedsnarkomaner – et brev som tiltaler og anklager kvinnen som brakte Andersen tilbake til moren: «Du kunne vel ikke hjelpe for det Gudrun Brun/du valgte galt for meg/men du valgte vel i beste mening og snakket om morens hellige rett/min mor hadde/med din hjelp Gudrun Brun/fået adopsjonen hevet» (min oversettelse). Virkelighetsdiktet fremstår merkelig samtidig i dag da realitetsorienterte, konkrete skrivemåter er en dominerende retning.
Omsorgssvikt
Samfunnsperspektivet forbinder romanen med 1970-åras engasjerte litteratur. Kritikken er utvetydig når hun tvinges tilbake til en psykisk ustabil og voldelig mor som er fundamentalt ute av stand til å ta seg av Vita. Jenta forsømmes grovt. Sosialt engasjert og nokså indignert ønsker Andersen å skrive seg fri fra barndommens traumer. Men sviket og den mentale lemlestingen skaper varige sår. Som kassert av livet selv sluttet hun å tro på Gud da hun etter morens død sendes brutalt av gårde til nok et barnehjem. Håpet slukner.
Det mørkeste kapittelet heter «Anbragt av staten.» Omsorgssvikten er systematisk. De første leveårene på barnehjem gir henne svak identitetsfølelse som forsterkes da hun kommer hjem til moren. En gang påstår moren at navnet hennes ikke er hennes eget og streker igjen og igjen over navnet på skolebøkene. Avvisende morskjærlighet planter utrygghet og mindreverd i Vita. Som i de blåeste tonene fra blueslåta til Duke Ellington, «Moood indigo», skildrer hun ensomhetens melankoli som preger henne for livet.
LES OGSÅ: Danskehistorier
Forsones ikke
I motsetning til mange som skriver erindringer i moden alder, forsones ikke Vita Andersen med livshistorien sin. Til gjengjeld er sorgen og harmen over den tapte barndommen den bærende kraften i Indigo og gjør hennes private erindringer allment gyldige. De vitner om hvor redselsfullt det var å vokse opp på barnehjem i 1950-åra og de beskriver sosial urettferdighet med et iboende klasseperspektiv.
Andersen har en imponerende scenisk kraft som levendegjør. De litterære urscenene på tvers av forfatterskapet løftes og står fjellstøtt med egenverdi. Sammenlignet med et forfatterskap som Kirsten Thorups – som jo nettopp vant Nordisk Råds litteraturpris – er Vita Andersens forfatterskap smalere. Men det er et prisbelønnet forfatterskap, båret oppe av sterk og autentisk stemme med en markant posisjon i dansk litteratur.
