– Da jeg skrev min forrige bok, Herfra til virkeligheten, var det en anmelder som skrev at jeg ikke svarer på hva som er forholdet mellom litteratur og virkelighet. Til det kan jeg si at hvis folk tror de i denne boka skal få svar på hva som er sannhet, så kommer de til å bli skuffa en gang til, sier Ane Farsethås, kulturredaktør i Morgenbladet.
Hun er ute med boka Grenseverdier – sannhet og litterær metode, en rekke forfatterintervjuer som krinser rundt disse spørsmålene.
Etterrettelighet
– Alle du har intervjua i boka snakker om å skrive sant og virkelig. Hva er det virkelige her?
– Dette er ti ulike forfatteres ulike sannheter, og poenget med intervjuene er at de skal representere ulike innganger til sannheten. Forfatterne har jo ganske forskjellig syn på hva sannhet er. For Karl Ove Knausgård er det en subjektiv sannhet - sannheten er den sannheten som er observert av ham. For Svetlana Aleksijevitsj er det sannheten om hva folk opplevde slik det blir fortalt til henne. Og for Arundhati Roy er sannheten noe politisk, sosialt og mellommenneskelig. Men når jeg snakker om sannhet, så snakker jeg vel egentlig om etterrettelighet. Der er forskjellen mellom skjønnlitteratur og sakprosa et forpliktende forhold mellom tekst og noe som er utenfor teksten. Og i det så mener jeg ikke at det som er sant, er en entydig størrelse. Forskjellen er om man prøver å gjengi noe utenfor teksten på en så etterrettelig måte som mulig eller ikke, også der hvor det er tvil om hva som er sant og objektivt. Om man går inn i spørsmålet med det formål å forsøke sitt beste, å komme så nært som mulig materialet.
– Når jeg leser Svetlana Aleksijevitsjs bøker, stiller jeg meg hele tiden spørsmålet: Hvordan vet jeg at dette er helt sant? Og når du spør henne i boka di, sier hun at dersom disse menneskene hun har intervjuet – hvis de ble intervjuet av en annen forfatter med annen profil – så ville fortellingen fått et helt annet innhold. Hva er virkelighet og sannhet da?
– Svetlana Aleksijevitsj er jo den store utfordringa i alle disse diskusjonene. Det er fordi alle som skriver om henne, ønsker at hun skal beskrive det hun gjør som sakprosa eller dokumentar. Aleksijevitsj selv er uenig i det, og jeg har prøvd å komme forbi språkproblemene mellom oss, for dette er veldig komplekst. Hun ønsker ikke å tilhøre kategorien journalistikk, ikke dokumentar og ikke sakprosa. Det er helt klart. Hun mener at hun skriver stemmeromaner. Men de er ikke-fiktive, og hun finner ikke på noen ting. Men hvor mye bearbeidet er disse vitnemålene? Hun er klar på at alt er dokumentarisk, men tekstene er jo hardt bearbeidet. Noen av vitnemålene er veldig korte.
– Og veldig litterære.
– Ja, litterære perler! Hun mener at folk snakker vakkert og estetisk når de snakker sant om det som er viktig. Allikevel er det jo sånn at hun nødvendigvis fortetter. Alt er jo glassklart.
LES OGSÅ: Linn Ullmann i Litterært skriftemål
Problematisk
– Du siterer Karl Ove Knausgård på at hans forpliktelse ble til virkeligheten, og at han beskriver det han ser med seg selv som filter. Hva skjer da når andre mennesker blir en del av en roman?
– Dette har jo vært et stort dilemma nå. Jeg vet ikke helt hvor vi skal begynne eller slutte i den diskusjonen der.
– Du må gjerne starte med Tomas Espedal, som har blitt anklaget for hvordan han i sin nye bok, Elsken,skriver om en voldtekstanklage mot seg selv.
– Jeg mener at denne utgivelsen, høstens roman Elsken, er et eksempel på at vi i Norge bruker merkelappen roman på en måte som ikke alltid er til det beste. Vi bruker den på en mengde ulike tekster som kunne vært publisert i ulike sjangere med et mer forpliktende forhold til virkeligheten. Dette gjelder ikke nødvendigvis Espedal, som har utgitt flere selvbiografiske romaner tidligere. Men forfatterskapet hans er et selvbiografisk forfatterskap der andre mennesker kommer inn i bildet. Det er dette som blir problematisk, når man både skriver eksplisitt selvbiografisk og man sier at roman er fiksjon og derfor er alt fritt og alt er lov. Det går ikke. Man kan ikke få begge deler. Og det er jo problemet her.
– Hvorfor er det først her det blir et problem?
– Vanligvis er jo ikke dette noe som blir synlig for oss. Uansett hvor mange romaner som forholder seg til virkelig stoff, så er det noe vi som lesere ikke vet noe om. Vi har ikke noe å sjekke det mot. Men i denne boka, Elsken, så vet vi jo alle at han skriver om seg selv. Og så kommer en så alvorlig anklage. Da er det mye mer logisk for leseren å tenke at dette er en bearbeidet erfaring fra Tomas Espedals liv. Og da er det ganske uredelig av forlaget å si: Hvordan skulle vi vite?
Litterær journalistikk
– Men dette er jo kanskje et eksempel på at når man skriver slik, så går verden gjennom et filter. Du har jo intervjuet J. J. Sullivan òg, og i boka snakker han om å bry seg om fakta på en skikkelig måte, men ikke bannlyse subjektiviteten. Kan det være en inngang til hvordan journalistikken og sakprosaen kan være?
– Det er et mål for meg med Grenseverdier. Jeg tenker at det finnes tradisjoner som er mye mer åpne for kombinasjoner av etterrettelighet og faktagranskning og subjektivitet og tolkning, enn vår journalistiske tradisjon. I den amerikanske magasintradisjonen, som etter mitt syn er den kvalitativt beste litterære journalistikken, gjøres dette på et høyt nivå hele tiden. Her er det total etterrettelighet, hundre prosent faktasjekk, journalistisk metode, etikk, alt sammen i kombinasjon med veldig frie og subjektive skildringer. Sullivan gråter jo i sin egen tekst!
– Sullivan sier et sted at presisjon og korrekte fakta er nødvendig for å få fram sannheten. Men det er veldig lett å si det. Han dikter seg jo inn i andre. Når kan vi stole på at noe er sant?
– Man kan jo ikke det. Men den magasintradisjonen vi snakker om nå, oppretter en tillitskontrakt med leseren. I disse magasinene er alt faktasjekket. Det er samme tillitskontrakt som vi har når vi leser aviser - vi tar det som utgangspunkt at det er sant. Men, det er jo slik i nyjournalistikkens historie at det er oppdaget flere tilfeller hvor ting ikke stemmer med fakta. Til og med hos vår kjære David Foster Wallace, som er en av de store innen sjangeren. I ettertid har det vist seg at han fant opp mye som ikke stemte med virkeligheten.
Et større rom
– Når du intervjuer Ta-Nehisi Coates, blir jeg så overrasket over det ene svaret hans. Der sier han, som sakprosaforfatter, at han vil overlate til leseren å tolke en detalj i teksten hans. Jeg kjenner at jeg ikke forventer at det skal være et slikt rom for tolking og fantasi i sakprosaen.
– Ja, det kanskje litt sånn. At hvis man er kreativ, så er det roman man skal skrive. Men da fratar man sakprosaforfatteren muligheter. Det finnes et mye større rom i sakprosaen til å være mer fantasifull, kreativ, fortolkende. Man kan godt ha et forpliktende forhold til sannheten uten å si at sannheten er slik og slik. Jeg mener det er et utall av måter man kan vise usikkerhet og tvil og tvetydighet på. Alle disse tingene som man kan i fiksjonen, det mener jeg man også kan i sakprosaen. Sakprosaen blir mer spennende om man er åpen for tvilen og gjør den til en del av prosjektet.
