På oppdrag fra forlaget Oktober har Norges freidige romandronning, Vigdis Hjorth, skrevet en roman basert på Ibsens drama Hedda Gabler. I Henrik Falk er Ibsens femme fatale bytta ut med en heller avstumpa type. Men det kvelende og innestengte ved småborgerlighetas selvtilfredshet og tanketomhet plager dem begge. For som Hedda kjeder også Henrik livet av seg.
Jobb på bensinstasjon
I tillegg til å bytte kjønn på hovedpersonen, har Hjorth også forflytta Ibsens drama, hvor Hedda til slutt dreper seg, til vår tid. Settinga er en liten kystby, og Henrik – som vel har fått navnet sitt fra Ibsen selv – er en rederisønn som mislyktes i å berge den avdøde farens synkende formue ved å satse på aksjemarkedet. Nå er han fanga i et koselig home sweet home–hjem: Etter noen mer løsslupne år, har han på kort tid gifta seg, og venter dessuten barn. Pengeproblemene er løst ved at Henrik jobber, som overflødig ansatt, på svigerfarens bensinstasjon.
Men så dukker en gammel kjæreste opp og vekker Henriks jag etter noe som er virkelig for han: Skjønnhet og sannhet. Herfra snører det eksistensielle kjedsommelighetsdramaet seg sammen, slik det også gjorde hos Ibsen.
God match
Den som har opplevd Hjorth lese høyt, enten live eller på lydbok, veit hvor intenst dette kan høres ut. Intensiteten er også skriftlig, og det er ikke tvil: Henrik Falk framstår på alle måter som et prosjekt etter Hjorths eget hjerte. Hun overdriver det konforme livet akkurat så mye at det framstår som på kornet. Hjorths både hverdagsnære og insisterende språk matcher godt med spenningene i Ibsens drama. Dette er frydefull lesning.
Mye drama på liten flate
I motsetning til det realistiske dramaets nå, pleier romanen å strekke seg ut tidsmessig. Dette gjør at Ibsen overført til 140 sider prosa blir mye drama på liten flate. Hjorth er klar over dette, og omfavner flere ganger det komiske som ligger i den beklemmende og overdrevne familiedramatikken, uten at dette går på bekostning av alvoret. For eksempel bruker Hjorth en do–sesjon til å skrive fram et av Henriks eureka–øyeblikk:
«De smilte, så han for seg, innforstått og godmodig til hverandre ved lyden av hans avføringsakt og ville nyte lukten av den som nok ville sige ut av badet når han forlot det, for den som lager en slik lukt har ikke krav på å bli respektert av andre, selv om han heter Falk, han var en av dem nå, en Brun Hansen, bare med penere etternavn.»
På papiret og i romantittelen har Henrik beholdt det etternavnet han fikk som barn. Men egentlig er han intimt infiltrert i familien Brun Hansen, uten lenger å ha noen reell selvbestemmelse. Med Hedda hos Ibsen er det motsatt: På papiret heter hun Tesman, men egentlig er hun en egenrådig Gabler.
Kvelende språk
Hjorths Henrik Falk framstår betraktelig mer tydelig og entydig enn Ibsens original. Blant annet fordi Hjorth lar leseren få større tilgang til Henriks hode enn Ibsen gir tilgang til Heddas. Det romanen vil til livs, er konformiteten. I Hjorths tolkning er det tydelig at Henriks problem – og Heddas? – er at han ikke er del av noen samtale. Stemmen hans betyr ingenting, han trengs ikke til noe. Som Hedda Gabler er tilsidesatt, så også Henrik.
Dette gjenspeiles i språket. Henrik mister gradvis et relevant og givende språk å tenke i, handle gjennom. Kona hans ser det ideelle livet i de amerikanske komediefilmenes lykkelige slutter, noe som gjenspeiler seg i språket hennes. Dette finner han «frastøtende».
Hva står på spill? Selve livets brennende kjerne. Når språket er innskrenka, så også livet.
Allikevel klarer ikke Henrik å overskride det gjengse, «hyggelige». Han har det ikke i seg, er ikke like fatal og viljesterk som Hedda.
På egne bein
I tillegg til Hjorths Henrik Falk utgir Oktober i samarbeid med det svenske forlaget Natur & Kultur og det danske Rosinante også Ibsen-inspirerte romaner av Merete Pryds Helle og Klas Östergren. Litteraturhistoria har alltid gjenbrukt sine egne verker, men når dette er etterspurt fra oppdragsgiverens side blir det nødvendig å spørre: Er dette et interessant prosjekt? Og, i Hjorths tilfelle, klarer Henrik Falk å stå på egne bein?
Svaret på det første spørsmålet er ja. Av den enkle grunnen at resultatet, i alle fall Henrik Falk, gir interessante perspektiver og er mer enn lesverdig. Det andre spørsmålet er vanskeligere. Det er åpenbart at Hjorths roman gjør seg best lest i forlengelse av Ibsens stykke. Men også for seg selv har den et driv og et eget blikk på tida vår. Tross fatale hendelser er Henrik Falk mer komisk enn tragisk, og stykket gir et friskt og humørfylt blikk på samfunnet. Kanskje er det særlig dette temperamentskiftet som gjør at Hjorths bok står på egne bein: Den har fullstendig sitt eget lynne, er ingen kopi.
Skråblikk
Men Henrik Falk bærer ikke i seg Hedda Gablers sprengkraft. I sin tid – og kanskje ennå – var Ibsens Hedda, som Nora i Et dukkehjem, en revolusjonær skikkelse. I og med at Henrik mangler Heddas vilje, har Hjorth styrt unna en åpenbar fallgruve: å forsøke å skape noe stort ved å herme mesterens nyskapning.
Heller bruker hun oppdraget og romanen som en mulighet til å tenke med litteraturen. Den utilfredse Henrik kommer seg ikke løs fra småborgerlighetas innskrenkninger, men romanen tilbyr leseren det skråblikket han savner. Byttet av kjønn viser tydelig at de sosiale spillereglene kan kvele alle menneskers selvstendighet. Om Henrik er et tegn i tida, er litteraturens frirom noe vi alle trenger for ikke å stivne i våre trange liv.