Jeg skriver dikt.
Det er litt flaut å innrømme det, men jeg sitter ofte på kveldene og skriver små dikt i notatboka mi, som jeg bearbeider eller forkaster, så fører inn på datamaskinen, bearbeider, stryker, legger til – skriver ut i all hemmelighet på kontorets Xerox-maskin, leser, stryker, endrer et ord, legger til en linje, forkaster et helt dikt, endrer på datamaskinen, skriver ut en ny versjon på arbeidsplassens Xerox-maskin, tar den med meg hjem, leser over på nytt, iblant høyt mens jeg titter ut av vinduet, stryker, legger til. Noen ganger låter det flott, andre ganger flatt.
Jålete og pretensiøst
Grunnen til at det er flaut, i motsetning til å spille Fortnite eller se på Netflix, er vel at jeg innrømmer et ønske om å si noe viktig og vakkert. Å skrive dikt er jålete og pretensiøst.
Og takk Gud for disse jålete og pretensiøse menneskene som forsøker å si noe nytt og friskt om verden, tenker jeg – selv om de stort sett mislykkes. Men det er ikke alle som tenker slik. Poesi – eller enda verre: «moderne poesi» eller «samtidspoesi» – møter stort sett skuldertrekk eller aggresjon utenfor den faste lille sirkelen av lesere. Den går for å være et uforståelig elitefenomen, rabbelbabbel og tungetale – og når det for en gangs skyld kommer en poet som Trygve Skaug, som faktisk selger bøker, sier diktanmelderne at bøkene hans ikke holder mål.
Syting
Men det er ikke et problem for poesien at populære og dårlige dikt finnes og leses. Problemet er at de gode diktene ikke når ut ofte nok.
Som litteraturarbeider gjennom mange år har jeg ikke tall på hvor mange seminarer og paneldebatter jeg har vært i, som har okket seg over poesiens vanskelige kår. Jeg hører den knirkete lyden av finlandssvenske poeter som føler seg «mycket marginaliserad» i den nye offentligheten, og norske poeter som gråter over manglende avisanmeldelser.
Mønstereksempel
Lenge sympatiserte jeg med dette, men så gikk jeg lei. Det har ingen hensikt å klage i årevis på aviser, forlag og manglende oppmerksomhet – man får heller gjøre en innsats for å få de leserne man fortjener. Norske poeter har tross alt, med sine arbeidsstipender og innkjøpsordninger, bedre vilkår enn poeter i så å si alle andre land. Da jeg ga ut en diktsamling ingen kjøpte for tre år siden, fikk jeg likevel 80.000 kroner av Kulturrådet. Det monner ikke veldig for en som ønsker å leve av det, men man må likevel spørre seg hvor mye det er rimelig å forvente at staten skal subsidiere et lite etterspurt kunstprosjekt.
Poet Gunnar Wærness' anmeldelse av Casper André Lugg i dagens avis, er et mønstereksempel på hvordan man kan angripe problemet offensivt, uten sutring. Det er slik man går i krigen: For den gode poesien, og ikke mot den dårlige.
